Da kommer vi med en første del av spørrerunden. Svarer på spørsmålene som kom på selve bloggen nå i første omgang, og så tar vi noen som er kommet andre steder litt senere.
Hvilken alder er de dere skriver med?
Julie: De seks brevvennene jeg har hatt har vært fra 28 til 70 år, så det er veldig forskjellig. Men de to jeg har mest kontakt med nå er 28 og 30 år.
Monika: Den yngste av dem jeg skriver med er 27 og den eldste 44, og de to andre 32 og 36.
Eksempler på hva dere snakker om? Diskuterer dere dype, store spørsmål, eller er det mer hverdagssnakk? Går dere noen gang tom for ting å skrive?
Julie: Det kommer egentlig helt an på hva slags person brevvennen er og hvilke interesser de har – de er selvfølgelig helt forskjellige. Noen har jeg skrevet mest «overfladisk» hverdagssnakk og humoristiske ting med, mens andre blir det gjerne dype, filosofiske samtaler med om de store spørsmål i livet. Det er utrolig stas å få «innsikt» i så mange forskjellige sider ved ett menneske. Jeg har ikke opplevd å gå tom for ting å skrive, men det varierer selvfølgelig hvor lange brevene blir. :)
Monika: Jeg må si som Julie, at dette er veldig variert. Spesielt med en av dem har det seg å bli litt hverdagssnakk og fokus på bøker, filmer etc., men med noen av dem kan samtalene bli utrolig lange. Samtaler som handler om litt mer seriøse ting (alt fra, vel som jeg sa i et tidligere innlegg: janteloven til samfunn og mennesker) - og i slike samtaler blir det virkelig aldri tomt for ting å snakke om.
Har dere noen gang opplevd noe ubehagelige situasjoner?
Julie: Nja, jeg skal være så ærlig å si at jeg har hatt ett par «ubehagelige» opplevelser, men det har nok vært mest min egen feil fremfor noe jeg har blitt «utsatt» for. Jeg har vært i ett par situasjoner som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle takle og som ga meg en klump i magen – men begge deler ble mer eller mindre ordnet opp i. :)
Monika: Egentlig kan jeg ikke si jeg har gjort det. De jeg skriver med er alle både hyggelige og rimelige, og de kan å oppføre seg, så de vet hvor eventuelle grenser går.
Hvordan valgte dere hvem dere skulle skrive til?
Julie: Jeg så gjennom utrolig mange annonser før jeg valgte hvem jeg ville skrive til. Det måtte føles riktig – være noe i skrivemåten eller innholdet som virket interessant. Jeg prøvde å se etter noen jeg følte jeg hadde ting til felles med, så vi med det samme ville ha noe å snakke om.
Monika: Det begynte vel på samme plass hos meg som det gjorde til Julie og de fleste andre. Jeg så gjennom en drøss med profiler, og fant noen som skilte seg ut. Hadde vel egentlig ikke bestemt meg for verken en spesiell alder på dem jeg ville skrive til, eller om jeg absolutt ikke ville skrive til noen som satt inne for
det eller
det. For meg var det viktigste bare å gjennom profilen deres få inntrykk av at de var mennesker som ville rette opp de feilene som satte dem bak murene i utgangspunktet.
Hva gjorde til at du/dere valgte å skrive til noen i fengsel?
Julie: Jeg har hatt «vanlige» brevvenner i mange, mange år, og da jeg lette etter noen nye kom jeg over en artikkel om noen som brevvekslet med seriemordere. Settingen og hennes intensjoner var langt ifra min tankegang, men det fikk likevel opp øynene mine for at «hey – det går faktisk an å skrive til noen i fengsel!». For meg virket det kjempeinteressant og jeg ville gi det en sjanse.
Monika: I 2009 fikk jeg brevvenner i den frie verden, men etter at ting begynte å bli litt vel forutsigbart (hvert brev handlet om skolen og hverdagen og aldri noe "dypere" av noe slag) var jeg gått litt lei. Men så er det noe helt spesielt med det å finne et brev i postkassa, personlig skrevet til deg, og siden jeg visste at Julie hadde skrevet med noen i fengsel en stund, fant jeg ut at jeg kunne gi det en sjanse. :)
Synes dere det er noen ulemper (noe negativt) å skrive til en innsatt?
Julie: For min del er egentlig det verste hvor lang tid ting tar – fra når man sender brevet, til de mottar det, til de får sendt svar, til vi mottar det. Man kan ikke bare chatte folk up på facebook, sende på en sms eller ringe. Om noe blir misforstått tar det en stund å oppklare det i brevveksling osv. Men ellers er det utelukkende positivt etter min erfaring. :)
Monika: Jeg kommer egentlig ikke på noe spesielt. Det er klart det blir et lite ansvar på en måte; som jeg har opplevd det kan det virke som noen av dem fort blir ganske knytta til deg (ikke tenk automatisk på en "romantisk" måte). De kan kanskje skrive ofte eller lange brev, og da er det noe med å svare - men det er ikke verre enn at du svarer når du kan og så ofte du selv har tid til, så egentlig er heller ikke det et stort problem som jeg ser det.
Har dere blitt spurt om å gi penger? Er det normalt å bli spurt om det? (om dere ønsker å svare: har dere noen gang gitt penger?)
Julie: Av mine seks brevvenner er det kun EN som har sagt at det var mulig å sende han penger etter at jeg tok det opp, og at han hadde satt stor pris på det. De fem andre har understreket at de IKKE vil ha noe som helst fra meg, annet enn mitt vennskap. Etter min erfaring er heller det vanlig – at mannfolk-tankegangen der borte er slik at de ikke vil motta økonomisk hjelp – spesielt ikke fra ei dame. Men ja, den ene som syntes det var greit har jeg faktisk sendt noen kroner (ikke mye) til telefonkontoen hans så vi kunne spleise på telefonsamtalene.
Monika: Jeg har faktisk akkurat samme erfaring som Julie. Til jul spurte jeg om jeg kanskje kunne gitt dem en julegave i form av penger, men svaret fra tre var klart og tydelig nei, selv om de satte veldig pris på tanken. Én av dem sa at om jeg virkelig ville, ville ikke han si nei, men poengterte at han ikke forventet noe av meg. Nå har jeg faktisk ikke fått satt inn noe penger til ham ennå fordi det var en lang og komplisert prosess og så tull med å få registrert kortet mitt, men vi får se om det ordner seg snart :) Så enten har jeg bare vært heldig, ellers så er det ikke normalt å bli spurt.
Sender dere med frimerker? (er det lurt? Hvilke frimerker kjøper man evt?)
Julie: Nei, har aldri sendt med frimerker. Det er ikke lov i de fleste fengsler. De har egne kiosker der hvor de innsatte handler frimerker, papir, penner osv. så det fikser de selv.
Monika: Nei, jeg har ikke gjort det, og har inntrykk av at dette veldig sjeldent er noe som trengs.
Føles det av og til tungt å skrive med noen i en slik situasjon? Mange har jo gjerne hatt en dårlig barndom eller andre ting i livet som har vært tungt? Urettferdig behandling både med tanke på rettsvesenet og hverdagen i fengselet?
Julie: Ja, det er klart det er mange ting det kan være vondt å høre om. Nå har mine brevvenner gjerne vært litt «beskyttende» og tilbakeholdne med ting – de har ikke villet «ødelegge humøret mitt» osv. Det er mer fokus på positiv tankegang og fremtiden. Men ja, jeg skal ærlig innrømme at jeg har sittet med en tåre i øyekroken en del ganger. Det er ikke alle som har vært igjennom så mye grusomt, men de som har det har virkelig noen historier å fortelle. Og ja - det er virkelig mye rart som foregår i fengsel der borte.
Monika: Tungt innimellom, helt klart. Jeg har fått høre historier som har fått meg til å måtte legge fra meg arkene og nesten bare puste tungt inn. Samtidig har jeg ikke kjent noen av dem kjempelenge ennå, så ingen av dem har langet ut med livshistorien sin helt ennå. Foreløpig er det bare biter her og der. Hverdagen i fengsel til enkelte av dem virker vond, men da føles det ekstra godt å kunne være en person som lyser opp dagen deres. :)
.jpg)
