Det å være der for dem

Bloggen blir ikke helt prioritert om dagen ser jeg. Men likevel ser jeg jo på statistikken at det fortsatt er folk som titter innom, så tenkte jeg bare skulle skrive noen ord nå mens vinden og regnet herjer som verst der ute.

I mai hadde D sonet ferdig tiden sin i fengsel, og etter det har jeg egentlig ikke hørt stort fra ham. Men vi er nå venner på Facebook, noe som selvsagt er veldig hyggelig. Jeg hører heller ikke like ofte fra de andre jeg skriver med, men vi skriver fortsatt. Det bare går litt lengre tid mellom brevene.

X er i en tung periode, og har problemer med å skrive om dagen. Jeg prøver derfor å bare være en god venn for ham, selv om jeg merker det er vanskelig. Han har problemer med å "slippe inn" folk liksom. Men fra min side handler det bare om å være tålmodig. La ham ta det i sitt eget tempo, og forsikre ham om at jeg er der når/om han trenger å prate.

Så jeg skal være helt ærlig; det å skrive med noen i fengsel er på en måte litt mer "krevende" enn å skrive med noen ute i den fri verden. Mange av dem kan jo for det første ha en litt annen fortid enn de fleste av oss, og situasjonen de lever i akkurat nå er heller ikke noe vi alle kan sette oss inn i og forstå. Desto viktigere blir det jo da for oss å stille opp som en venn.

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at du må være der for dem hele tiden - er du bare interesserte i å skrive om hverdagslige ting eller å kun høre om hva de gjorde for å bli satt inn så skal ikke jeg si noe på det. Men for de av dere som - som jeg - begynner å bry seg om brevvennen sin, vil dere kunne se at dere blir påvirket av hva som foregår i livet deres. Og du kan da komme til å se at de kan gå gjennom noen rimelig tunge perioder innimellom. For x sin del har det vart i to-tre måneder nå og jeg føler meg i grunn litt nyttesløs. Men jeg gjør det jeg kan - prøver å få ham til å tenke positivt, og viser ham bilder av f.eks. natur, som jeg vet han setter stor pris på.

Det viktigste er bare at de vet at noen bryr seg om dem. At noen er der for dem.

Når brev virkelig overrasker

Etter å ha vært noen dager i USA (som helt klart betyr at jeg kommer til å reise tilbake igjen, som igjen åpner for flere muligheter til å besøke brevvennene mine), kom jeg hjem til en liten overraskelse i posten. T har en stund snakket om at han skulle sende meg noe annet enn bare et brev, og nå har det da altså blitt sendt.

Etter å ha skrevet brev med folk i den "frie" verden i snart fem år, føler jeg at jeg kan si at dette ikke er noe du vil oppleve å få fra den type brevvenner særlig ofte - med mindre de er stortegnere. Så det å plutselig finne disse tegningene i en konvolutt (Jokertegningen er nesten A4-størrelse, og begge er kopier av bilder jeg har sendt)... det gjorde meg i grunn ganske målløs. Jeg bruker vanligvis ikke å vise mye fra brevene mine til mange, men akkurat dette måtte jeg ta med meg på stua og vise mamma. Helt klart en flott overraskelse jeg satte utrolig stor pris på! Det fins så mye talent bak murene...

Monika

Gladmail og løslatelse

I dag var det en gladmail som tikka inn i innboksen min. Og det må jeg selvfølgelig dele med dere her!

Etter å ha sittet inne i seks år og en måned, hadde D i går sonet ferdig. Sist jeg snakka med ham gledet han seg selvfølgelig utrolig mye, så det at han nå er ute av systemet hvor jeg har kunnet "maile" han, tyder vel bare på at alt gikk som det skulle.

Verken jeg eller Julie har tidligere opplevd at noen av brevvennene våre i fengsel har blitt løslatt, så dette er på en måte en litt ny "opplevelse". Jeg kommer til å holde kontakten med ham, men vi får vel se om det blir mange flere brev eller ikke, hehe. Uansett må jeg innrømme det at tankene vandret over dit ganske mange ganger i løpet av gårsdagen - selv om han gleder seg, er jeg sikker på at følesene er ganske blanda. Etter seks år der inne må en jo nesten være nervøs for hva som venter på utsiden. Men  jeg har troa på D, og heldigvis vet jeg han har god kontakt med familie som vil ta vare på ham.

En begynner gjerne å bry seg om dem litt etter hvert nemlig!

Monika

Det som fikk meg til å skrive

Da jeg lette etter noen å skrive til i fengsel i 2011 kom jeg over dette diktet skrevet av en mann som har sittet på Death Row i veldig, veldig mange år. Jeg har alltid vært imot dødsstraffen blant annet USA fortsatt praktiserer, så det var en av grunnene til at jeg så etter noen med akkurat denne dommen. Men det var altså dette diktet som gjorde at jeg satte meg ned og skrev til min aller første brevvenn:

Who’s to Blame?

A baby is born and the first toy the father gets him to play with is a toy gun and when
the child gets old enough to walk, he goes around pointing the gun at his parents and
others saying “Bang, bang, you’re dead!” And the parents exclaim, “Oh, how cute.”

He gets a little older and is bought bigger and better guns and started playing with
other neighborhood boys playing cops and robbers, cowboys and indians as well as
war and he shoots the neighbor boy who falls down dead only to get up again and
they start all over.

The father teaches him to shoot real guns and if he shoots well, his father doesn’t
praise him like the boy is looking for in a father, but rather puts more pressure on the
boy by the father telling everyone his son shoots as is expected of the offspring of his
family, but will also improve. But if the child shoots poorly, his father makes fun of him
in front of him, even in front of boys friends, putting even more pressure on the boy to
shoot better, so the son shoots straighter and better to please the father.

Later the father takes the boy hunting and if he makes a good clean kill, he is told he
did what was expected, but let the boy miss or make a bad shot and he is not only
made fun of, but a lot of his privileges are taken away from him, so he learns to shoot
better, kill cleaner and is put up against other boys to prove his skills against others,
including grown ups and punished if looses.

So he lives, shoots and kills, night and day to gain his father’s approval. Now the boy
goes into the service and eats, sleeps and breathes kill, kill, kill, and if he doesn’t, he is
punished, so he lives it day and night, awake or sleep.

Then he goes to war or what ever you want to call it and kills, kills, kills, and is even
given medicine whether he wants them or not, and has to act like it is a big thing even
though it makes him sick to be reminded by the medals and people around him of what
he has been made to grow up into at this point.

Later something happens and he kills someone and the same people that put medals on
him now want to kill him.

WHO’S TO BLAME?

bilde fra google.

Med å dele dette diktet prøver jeg absolutt ikke å bagatellisere noe som helst eller ta skylden bort fra den dømte - vedkommende har aldri påstått at han er uskyldig og fortjener også etter min mening å være i fengsel. Han er nå en mann på 70 år, har levd ett hardt liv og tjenestegjorde i Vietnam.

Det eneste jeg ønsker med å dele dette diktet er å minne om at alt er ikke bare svart og hvitt - det finnes så mange nyanser i det hele. Vi er alle bare mennesker og blir påvirket og formet fra det sekundet vi kommer til verden. Vi må alle stå for våre handlinger - slik er samfunnet - men det er viktig å huske at det finnes mye mer ved mennesker enn hva man kan dømme utifra en enkelt handling.

For meg har han vært en utrolig god venn og fått meg til å tenke.

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

Fengselskunst

En ting som jeg har nevnt tidligere – og som jeg tenker mye på – er alt talentet som finnes bak murene. Det er trist at mange ikke oppdager hvor dyktige de faktisk er før det er for sent. I tillegg så kommer man jo ikke unna det faktum at folk i fengsel har utrolig mye av en ting – tid. Om man har få muligheter og masse tid er det jo en gylden mulighet til å utvikle seg innenfor felt som for eksempel kunst.

Alle mine brevvenner er veldig kreative på forskjellige måter. En lager smykker og andre accessorier, en skriver dikt og lengre skriverier og ett par andre er virkelig dyktige tegnere. Etter min erfaring er folk helt utrolig takknemlige når du tar steget og skriver til dem, og vil gjerne gjøre noe for deg i gjengjeld. Vise at du settes pris på. Da de ikke har så mange muligheter tar de i bruk ferdighetene de har – eller får hjelp av medfanger som driver med slike ting.

Det jeg prøver å si er – det er stor sannsynlighet for at om du får deg brevvenn i fengsel, kommer du også til å motta en del fengselskunst. (:

Jeg synes det er kjempestas. Da jeg fikk min første gave ble jeg nesten litt lei meg. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Hvordan jeg skulle få takket han. Ikke ville han ha penger, og noe annet får jeg jo ikke gitt. Jeg ble rørt til tårer da han forklarte hvordan mitt vennskap og mine ord var den aller største gave han kunne få – og at det at jeg ville motta og sette pris på det han kunne gi var all takk han trengte.

Tenkte jeg kunne vise frem noe av det jeg har fått av mine brevvenner:

Håndlagde hårbånd lagd med symboler tilhørende indianerreservatet en av mine brevvenner vokste opp i. Ett til meg og ett som Leo fikk på bursdagen sin. (:

Dette var bare noen veldig få eksempler - jeg har fått nok kunst til å dekke en hel vegg! For ikke å snakke om alle dikt og flotte skriverier. Jeg setter utrolig stor pris på alt sammen, og jeg vet de også får glede av å kunne gi. (:

Minner også om at vi har en spørrerunde som foregår nå - legg igjen en kommentar da vel, spør om hva enn du måtte tenke på!

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

Det å skrive med en «child molester»

Jeg tenkte i dag at jeg skulle skrive om brevvennen min som jeg vil velge å kalle x. For litt tilbake skrev jeg om Anthony Stockelmann, en child molester, og nevnte da at jeg selv skriver med en som sitter inne for noe slikt.

Jeg kommer ikke til å skrive akkurat hva han har gjort, både fordi jeg ikke vet alle detaljene og fordi jeg uansett ikke føler det er nødvendig. Men jeg kan si som så at x allerede har sittet inne i noen år og fortsatt ikke vil komme ut på rimelig lenge, på grunn av sexual assault mot et barn. Dette er selvfølgelig utrolig fælt og jeg skal ikke en gang prøve å si noe om hvor feil en slik gjerning faktisk er. For det tror jeg de fleste av oss forstår. Så da virker det kanskje litt selvmotsigende at jeg likevel valgte å skrive til x, når jeg visste hva han hadde gjort?

Valentinkortet jeg fikk fra ham. Tro det eller ei; jeg har fått inspirert denne mannen på over 40 år til å ville lære seg å tegne..!

Helt ærlig, når folk spør «Hva sitter de du skriver med inne for?», kvier jeg meg litt for å fortelle om x. Noen ganger gjør jeg det ikke heller. Derfor har det tatt meg tid å skrive så konkret om ham som jeg nå gjør her, fordi jeg ikke helt har visst hvor jeg skal begynne, men også fordi jeg har hatt lyst til å bli kjent med ham først. Danne meg et bilde av hvilken mann dette egentlig er.

X var den første jeg fikk svar fra, og jeg husker hvordan jeg satt og smilte meg gjennom brevet hans. Jeg merket at han hadde humor, at han var reflektert og interessert i å høre om livet mitt og om tanker og meninger jeg satt med. Det fortsatte slik i neste brev også, men da med mye mer personlige tanker fletta inn; jeg tror han skjønte at jeg ikke var av de mange som kun sendte et brev og så aldri ga lyd fra seg igjen. Han hadde hatt mange av dem. Siden det har ting bare blitt mer og mer personlig – han har sagt at han har gitt meg mer av hans personlige tanker på spesielt troen hans, enn han har gitt til noen andre.

Jeg har ikke spurt om detaljer rundt det han gjorde og vet jeg ikke kommer til å gjøre det heller – jeg har ikke spurt noen av de jeg skriver med om det. Likt for dem alle føler jeg at det er noe de selv må avgjøre når og om de vil fortelle meg. Men i de siste brevene sine har x begynt å bevege seg tilbake til fortiden og han har gitt meg et inntrykk av hvilken mann han var den gangen han gjorde det som satte han bak lås og slå. Helt ærlig kjenner jeg ikke igjen mannen han beskriver.

X var preget av en barndom som ikke var som alle andres og ting skjedde med ham, som ikke skal skje et barn. Og det ødela ham på en måte som gjorde ham – etter hans egne ord – ekstremt egoistisk og ga ham et helt feil syn på kjærlighet. Han har sagt han nesten er «glad» han kom til fengsel, at han trengte det for å komme seg på rett vei, til tross for at han mottar dritt der inne. Se hvordan det gikk med Stockelmann og dann dere et bilde for hvordan hverdagen for en child molester i fengsel kan bli.

Og han har kommet seg på rett vei. X prøver å gjøre alt han kan for å «gjøre opp» for det han gjorde; han gjør virkelig det han kan for å prøve å redusere «hans» type krminalitet. Han vet han ikke kan ta det tilbake og gjøre det helt bra, men han gjør det han kan. Og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har møtt en mann som på en så åpen måte forteller personlige ting, og som viser følelser på samme måte som han gjør. Han viser seg gjennom brevene sine som en så kjærlig og takknemlig mann jeg aldri har sett maken til.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg for å forklare hvorfor jeg synes det er greit å skrive med x, og hvorfor jeg får et ekstra stort smil hver gang jeg får brev fra akkurat ham. Men la meg si det slik; jeg prøver å se forbi fortiden hans og prøver å fokusere på den mannen jeg blir kjent med. Den mannen han er her og nå, og jeg vet det betyr enormt mye for ham. Og en ting er i alle fall sikkert; jeg har fått en venn for livet.

Monika

Farlig å skrive til en innsatt?

Det virker som om det er flere som tenker at det å skrive til en innsatt nesten er på grensa mot en farlig eller skummel «opplevelse». Jeg har hørt og lest om at folk advarer mot det å bare hoppe ut i det uten å tenke seg om. Tenkte bare jeg skulle skrive litt om nettopp dette, i og med at jeg nå føler jeg begynner å ha et rimelig godt inntrykk av hvordan ting faktisk er.

Nå skal jeg selvfølgelig ikke ta dem alle under samme kam. Som oss ute i den frie verden, er også disse menneskene bak murene ulike. Jeg kan ikke love deg at du ikke vil møte på en kjip person gjennom et brev, på lik linje som jeg ikke kan love at du ikke vil møte en kjip person på skola, jobb eller toget. Men det som er, er at sjansen for en dårlig erfaring med brevveksling ikke er så stor.

Som jeg ser det, kan det være to baksider ved det å skrive til en innsatt:
- Han eller hun viser seg å rett og slett ikke være god. Skulle dette skje; velg enten å ikke skriv tilbake, eller send et brev og forklar at du ikke kan fortsette kontakten. Uansett trenger du ikke bekymre deg for at vedkommende dagen etter vil komme og banke på døra di.
- Han eller hun begynner å - og gir seg ikke - be om ting som penger/økonomisk støtte o.l. Skjer dette, vil jeg bare vise dere til dette blogginnlegget som L skrev.

Men jeg har selv ikke opplevd noe av dette. Jeg har fire brevvenner, og har kun hatt gode erfaringer gjennom det å bli kjent med dem. Noe jeg spesielt har merket meg er at de virker sårbare, er redde for å trå feil. For dem kan du bli en person å lene seg på, en person å stole på og en venn å le med. Og dette går så absolutt begge veier. Jeg har jo ikke kjent dem veldig lenge ennå, men føler faktisk at jeg har fått meg venner for livet:

- «...I will value your friendship for the rest of my life if you will have me» -L.

Jeg mener ikke at du bare skal hoppe ut i det, men jeg vil heller ikke at du skal stoppes av tanker som at du er redd for at de er dårlige mennesker e.l. Min personlige erfaring med fire av disse mange, mange menneskene, er at de gjorde noen dårlige valg en gang for mange år siden, og nå prøver å gjøre opp for de feilene. Jeg tror bare det viktigste å tenke på er at en kan komme til å bli viktig i den innsattes liv – og vurdere om en synes det er ok eller ikke. Jeg for min del er kjempeglad for å ha fått blitt en del av livene deres, og føler det bare har vært positive møter. Og jeg gleder meg enormt til å bli enda bedre kjent med dem.

Monika

En stk. letta frøken!

Klokka er kvart på sju, og tiden tikker seg stadig nærmere halv ni. I dag har hjertet banka noen slag raskere enn normalt tror jeg, men det blir nok ingenting imot hvordan det vil banke når det nærmer seg halv ni. For litt over en uke siden fikk D lagt meg til på en side kalt Corrlinks, hvor en kan sende «mail», og siden det har jeg daglig sendt meldinger med ham. Rimelig kul greie egentlig, for det er gratis. Men så på mandag spør han meg om han kanskje kan få nummeret mitt. Første jeg gjør er å logge på Facebook bare for å skrive Julie en melding, «Å shit, å shit, å shit, D spurte om nummeret mitt!!!! ÆÆÆæææææh!! xD :D :O» Og jeg føler egentlig at den meldinga uttrykte tankene mine perfekt. Jeg ble jo både glad og sjokka/stressa, i tillegg til litt oppgitt over meg selv på grunn av reaksjonen. Haha.

Men selvfølgelig ga jeg jo han da nummeret mitt.

Siden det har hjertet banka litt ekstra mye, fram til vi fikk avtalt når han skal ringe og sånt. De ligger åtte timer bak oss, og det er noe med når han har mulighet til å gå ut og ta den telefonen.. Men nå er da planen at han skal ringe en gang mellom halv ni og kvart på elleve. Så her sitter jeg da, og prater engelsk med meg selv for å komme litt inn i det. Nerver i høyspenn. Og ikke har tiden gått fort resten av dagen heller; jeg har fått meg selv til å rydde rommet mitt, skifte på kattedoen, ta oppvasken, vært på butikken … ja, bare gjort alt jeg har kommet på for å få tiden til å gå.

Så nå blir det bare spennende å se om vi kommer gjennom eller om jeg ender opp med samme registreringstullet Julie måtte gå gjennom. Satser på at vi slipper det og at jeg ikke helt glemmer hvordan jeg snakker engelsk eller puster. 18.52, I’m out.

Så! Jeg sitter der og klokka passerer 20.30. Ingen ringer. Klokka blir ni, fortsatt ingen telefon. Jeg begynner å slappe av og tenker at han sikkert ikke gadd likevel. Så plutselig ringer det. «Ukjent» står det, og jeg tar rolig opp telefonen. Svarer. Og finner med en gang han begynner å snakke, at dette var søren meg ikke _noe_ å være nervøs for. Jeg hadde sittet og sett for meg mange mulige scenarioer; hvor jeg enten bare ikke klarte å si noe, at vi ikke kom gjennom, eller at ingen av oss kom på noe å si. Men sånn ble det på ingen måte, for enklere fyr å prate med tror jeg aldri jeg har «møtt».

Om timene fram til det hadde gått like fort som det kvarteret vi snakka, hadde denne dagen vært over for leeeenge siden. Åh, en stk letta frøken som måtte gå seg en tur etterpå – vel, etter å først ha ringt Julie selvfølgelig.

Jeg skal innrømme det – at da jeg i fjor bestemte meg for å begynne å skrive brev til noen i fengsel, hadde jeg aldri i verden sett for meg at jeg skulle snakke med dem på telefonen. Men fy søren, så glad jeg er for at jeg nå har gjort det – og ikke minst for at det gikk så bra. Det hørtes så absolutt ikke ut som det blir siste gangen han ringer heller, så det er jo rimelig kult.

…ville bare si dette til slutt…: Nå snakker jo både jeg og Julie med (noen av) våre brevvenner på telefon, men bestemmer du også deg for å skrive til en innsatt, betyr det ikke at du må gi dem nummeret ditt. Det handler alltid om hvor du setter dine linjer og hva du føler deg komfortabel med. For det første er det ikke sikkert at alle vil spørre (bare en av fire har så langt spurt meg), og for det andre godtar de det om du forklarer at du ikke føler deg helt vel med det.

Monika

"There you are! Finally!"

Jeg og Monika var i Oslo denne helga, og på vei hjem – da vi satt på toget – ringte plutselig telefonen min. «Oregon» sto det! Med litt motivasjon fra Monika, ble det så jeg tok den – selv om vi satt midt mellom masse fremmede mennesker, jeg ikke hadde så mye strøm igjen på telefonen og virkelig var helt uforberedt på å skulle snakke engelsk med noen jeg aldri har prata med før.

Vel, denne gangen fungerte det faktisk helt fint. Jeg måtte bare bekrefte at jeg ville motta samtalen, og så kom det igjennom. For et adrenalinrush! Det gikk så mye bedre enn jeg noen sinne kunne forestille meg. J var akkurat like kul på telefon som gjennom brev – om ikke mer! Hadde ingen problemer med å få med meg hva han sa, bortsett fra en gang, og da var det toget som bråkte. Han sa også at engelsken min var helt «perfect» og at han ikke forsto hva jeg hadde vært bekymra for.


Det var rett og slett en utrolig morsom og fin samtale, selv om den bare varte i 9 minutter – det koster dem nemlig ganske mye for dem å ringe hit. Dette er noe vi skal gjenta – vi skal spleise, og jeg skal føre over penger via Jpay. Kjempegøy at det endelig virker! Nå har vi noe å snakke om i neste brev også, hehe.

Det skal være sagt at dette er noe jeg har godkjent og gått med på for lenge siden – jeg ga han nummeret mitt og ga han lov til å ringe. Vil man ikke kommunisere via telefon er det selvfølgelig ikke noe press om det i det heletatt! Men for min del – som føler at jeg har fått en skikkelig god venn, og i tillegg synes det er stas å få snakke litt engelsk – er det bare kjempestas! Gleder meg allerede til neste gang! :)

Ringing over dammen 0.2

Det er godt å kjenne hvordan man kan klare å overvinne nervøsitet og frykt.
Jeg har aldri vært noe flink til det. Ikke i det heletatt. Om noe har oversteget en viss terskel av redsel og noia, har jeg bare latt det være. Gjemt meg bort. Herregud, jeg var hu som alltid betalte folk for å handle ei sjokkomelk til meg, så jeg skulle slippe det redselsfulle oppdraget selv. Sier ikke mer.

Men jeg begynner nå å nærme meg ett punkt hvor jeg tror jeg er ganske så uovervinnelig. I gårkveld var det på’n igjen med å ringe over den store dammen. Telmate hadde endelig svart på mailhenvendelsen min, men ikke med annet enn ett nummer jeg skulle ringe for å få hjelp. Greit nok.

Igjen, telefonkø som virker å vare i det uendelige. Men det var for så vidt bare litt over 15 minutter. Likevel. Ei jente svarer- høres ikke ut som hun er noe eldre enn meg selv. Det er noe med det å vente så lenge i kø, lyttende til en automatisk robot bable om det samme om og om igjen, og så plutselig blir det brutt og ett levende menneske tar ordet. Man skvetter nesten der man sitter, og det er ikke bare-bare å komme på hvorfor det var man ringte.

Men joda, jeg fikk stokka frem ærende mitt. «Hi! This is Julie Schick from Norway calling. I’m having a lot of issues with having my phonenumber verified, and I was wondering if you would be able to help me with that?» Noe i den duren. Og joda, det skulle hun sjekke for meg. «What is the number you are calling from?» Uhm.. Litt tatt på senga der. Ser du ikke nummeret mitt? Må jeg lese det opp? Okei.. «Nine..» fikk jeg akkurat begynt med, før en automatisk beskjed overdøvet meg, sa noe om «distance» før samtalen ble brutt.

Der satt jeg som ett spørsmålstegn. Avstand? Er det for lang avstand herfra til USA..? Avstand skal da vel ikke ha noe å si, så lenge man har dekning? Hæ?

Jeg måtte psyke meg litt opp der, for nå ble det jo litt småflaut og vanskelig. Men jeg måtte jo bare forsøke igjen. 17 nye minutter i venting. Ei jente svarer – muligens den samme, jeg får det aldri med meg. Jeg får lest opp nummeret mitt, postnummeret mitt, fortalt hvor brevvennen min sitter inne, navnet hans.. Vel, hun får ikke gjort noe, men sier en ekspert skal komme om 30 minutter, og ber meg ringe tilbake da. Okei.

Det går vel kanskje en times tid før jeg ringer igjen. Snakker med ei jente. Blir satt over til en spesialist. Mer venting.. Men så må jeg si – han spesialisten var virkelig en hyggelig skrue. «Hi Julie! How are you?» Jeg ble litt paff, men fikk svart, og spurte tilbake. «I’m good, thank you for asking me too, Julie!» Haha. Det skal de ha i USA, de er utrolig høflige – i alle fall de jeg har snakket med så langt.

Han der snakka jeg ganske lenge med. Gikk gjennom masse informasjon, og ble igjen litt paff da jeg skulle stave navnet mitt. Ikke gjort det før, men joda – kom meg igjennom det også. Men han fant meg ikke i systemet. «Uhm.. I don’t know if it matters, but my full name is Julie Wilhelmine Larsen Schick – but please don’t make me spell that» – jeg fikk han i alle fall til å le. Han prøvde virkelig å hjelpe meg, men ba meg sende inn skjemaet på nytt, og denne gangen skrive 00147 før nummeret mitt. Ikke vet jeg hvordan det gir mening, siden 001 er landskoden for USA, men jeg gjorde som han sa.

Senere fikk jeg høre fra noen at koden ut fra USA er 011 så at det kanskje burde være 01147 og så nummeret mitt, så jeg sendte inn ett skjema med det i tillegg.

Ett av dem må ha fungert, for i løpet av natten fikk jeg mail fra Telmate hvor det sto:
«Hello Julie,
We were able to verify your identity with the information you sent. You should now be able to accept phone calls from the inmate without having to go through the verification process. If you have any questions, please feel free to give us a call back at 866-516-0115.

Thank You,
Telmate Verified»

Så det ser ut til at et eller annet har fungert, og jeg håper at om brevvennen min ringer igjen, vil jeg kunne svare med det samme. Det hadde vært stas! På online profilen min er det fortsatt galt nummer som står, og jeg får ikke verifisert det, så hva som er greia med det aner jeg ikke. Men så lenge telefonen fungerer på sin ende, og online profilen på sin er det vel greit. Krysser fingrene!

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

Oppringt fra USA?!

Natt til torsdag 21. november ble virkelig noe helt for seg selv. Jeg har fått en vane med å legge meg temmelig tidlig i det siste, så rundt ti-tiden var jeg i seng på vei mot drømmeland. Cirka 23:30 ringer mobilen min, og i halvsøvne ser jeg bare fryktelig mange tall, før det går opp for meg at det står noe under: «Oregon». Plutselig kobler hjernen opp – jeg har jo brevvenner der!

Jeg nærmest falt ut av senga og løp ut på stua i sjokkvåken tilstand – litt som folk kanskje blir om det plutselig brenner i gardinene. Lyset ble slått på og så sto jeg der da, i kaninpysjen min med hender som skalv som aspeløv. Det var nesten så jeg ikke klarte å holde telefonen opp til øret da jeg svarte. Men, selvfølgelig var det ikke bare-bare å få snakka med brevvennen min i den andre enden..

En automatisk damestemme snakket – forklarte hvor oppringingen kom fra, at det var en gratissamtale og hvem som prøvde å nå meg. Jeg måtte bekrefte at jeg ville motta samtalen ved å trykke «1». Okei, greit. Men damestemmen fortsatte..

«We need to verify your identity.» Og det er jo forståelig nok, sant. Men igjen, automatisk greie. “The year you were born” – og jeg tasta inn. Null problem. «The month you were born» - igjen helt greit. Så begynte jeg å skjønne at dette kom til å bli vanskelig. «The last four digits of your social security number». Vel, det har jeg jo ikke. På det tidspunktet forsto jeg at denne automatiske tingen ikke kom til å finne meg i noe register.. «The five digits of your zip-code» - hallo du roboten, vi har bare fire her vi. Er i Norge sjønne’ru. Regner med brevvennen min nevnte at han skulle ringe dit, så det burde du vel visst? Neivel.

my charming self midt på natta..

Det hjalp lite at jeg helt fint klarte å taste «5» for «J» da de skulle ha forbokstaven i navnet mitt. «I’m sorry. We were unable to verify your identity. Try again?» Og joda, jeg prøvde igjen. Totalt ringte han vel 4-5 ganger, og jeg prøvde hele regla to ganger for hver oppringing. Kom selvfølgelig aldri igjennom. På dette tidspunktet var jeg nesten ikke nervøs lengre – bare veldig irritert. Hvordan skulle jeg få dette til å funke? Ville brevvennen min få beskjed om at jeg forsøkte å svare, men ikke fikk til – eller ville han bare tro at jeg ikke ønsket å ta telefonen? Dette spørsmålet ble min hovedmotivasjon.

Jeg ringte stakkars Monika, selv om klokka begynte å bikke midnatt. Hun er jo min «partner in crime» i dette her (tok du ‘an? Haha!), og ble heldigvis bare gira og ikke sur for mitt noe frekke tidspunkt å ringe på. I mens googlet jeg som en helt for å prøve å komme til bunns i dette her, og fikk bekrefta at vi internasjonale folk ikke kan bli verifisert gjennom den automatiske tingen. Takk du, det har jeg merka. Men at vi kunne gjøre det manuelt online på Telmate sine hjemmesider – de er dem som distribuerer disse telefonsamtalene i Oregon.

Så jeg klikka meg inn dit. Registreringen så ut til å gå greit – jeg skrev bare «0000» som Social Security number og slengte på en ekstra «0» på postkoden. De skulle ha bilde av identifikasjon og jeg ga dem ett bilde av passet mitt. Det må for pokker duge. Da jeg skulle taste inn telefonnummeret skrev jeg det slik (+47)******** - siden jeg bor i Norge, sant. Alt så greit ut, og jeg ble registrert. Så skal man trykke på en knapp for å få en sms – for å verifisere at man er eieren av nummeret. Da oppdaga jeg at folka hadde jo skrevet nr mitt som 47*-****-***. ….Det er jo ikke riktig? Og nei, jeg fikk ikke sms’en heller. Flott. Så forsøkte jeg å skrive inn mitt riktige nummer rett frem, men det ville de ikke godkjenne fordi det er bare 8 tall, og ikke 10 som de har i USA..

Okei, nå begynner jeg å bli skikkelig frustrert. Og hva gjør jeg – den dødssjenerte, nervøse lille jenta som sitter der i kaninpysj etter midnatt – hun som gruer seg så fryktelig til muntligprøven i Engelsk fordi hun nesten ikke tørr å snakke? Jeg ringer fengselet!

Jeg tror det nesten ikke selv, men pokker er det sant. En mann svarer, og i og med at jeg svært sjeldent trenger å forholde meg til noen som snakker Amerikansk som morsmål i en samtale, får jeg ikke med meg stort av det han sier, bortsett fra at han heter Rogers. «Hi, this is Julie Schick from Norway calling. I was just wondering if you would be able to tell me how to go about receiving phonecalls from inmates?» Virkelig, jeg fikk sagt det – og det hørtes riktig ut i mine ører. Så hører jeg Rogers fnise litt i andre enden før han spør «..from inmates?» Og jeg konfirmerer det.

Om han lo fordi det hørtes ut som jeg hette «Julie SHIT», at jeg ringte han for å spørre om det der eller om grunnen var en helt annen kommer jeg vel aldri til å få vite. Det endte i alle fall med at han ga meg nummeret til Telmate, siden de er ansvarlige for det der, og jeg tror aldri jeg har lagt på så raskt etter å ha sagt hadet før. Adrenalinet pumpet seriøst. Engelsk muntlig – bring it on!!

Men joda, det ble så jeg ringte Telmate også. Nå må dere huske at Oregon er ca. 6 timer etter oss, så klokka var ikke midnatt der altså. Jeg møtte den samme irriterende automatiske damestemmen som sa «Please hold – we’ll be with you shortly!» om lag ett hundretalls ganger, imellom at hun forklarte meg om masse forskjellige tjenester de tilbyr. Vel, hadde det bare fungert.. Etter 15 minutter ga jeg opp, siden jeg begynte å miste håpet om at noen som helst kom til å svare. Jeg har nå sendt dem en mail, og får jeg ikke svar på den snart ringer jeg igjen på mandag.

Dette gir jeg ikke opp nemlig – nå SKAL jeg få det til! Og jeg skal holde dere alle oppdatert på hvordan dette eventyret fortsetter. Stay tuned!

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

"Risikoen" med brevskrivingen

Etter fire år med brevskriving skulle en tro det ikke var så stort å plukke opp et brev fra postkassa nå og da. Og jeg må innrømme at det er det for så vidt ikke heller. Ikke alltid. De jeg skriver med utenfor fengsel har blitt som en vanlig rutine – nesten som å bare prate med noen på Facebook-chatten. Men det å motta brev fra fengsel? Det er noe helt annet. Så langt har jeg bare mottatt to brev, men hele greia har tatt opp en enorm stor del av tankene mine. Jeg finner stadig meg selv i min egen lille boble og håper hele tiden på at et nytt brev dukker opp i dag.

Og like skuffa blir jeg hver dag jeg åpner postkassa og kun finner reklame.

Det er nesten så jeg tror det er det eneste «skumle» med å finne seg en brevvenn bak murene. Når du først er inn i det, så er du liksom fanga i det også. Ikke fanga i den forstand at du føler det er en forpliktelse du må holde deg til, men at du hele tiden er så nysgjerrig og spent på hva du vil få tilbake og ikke minst når du vil få noe tilbake. Brevskrivingen foregår liksom i tre faser; først skriver du et brev, deretter kommer ventetiden der ditt må sendes dit, mottas, svares på og sendes tilbake, og så er det når selve svaret dukker opp – som helt klart er den mest spennende delen.

Jeg hadde aldri trodd det skulle bli noe så «stort» ut av dette. Da jeg først bestemte meg for å prøve det, så jeg vel innerst inne for meg at det ville bli som ethvert annet brevvennskap. Men jeg ser allerede at dette er så spesielt. Så annerledes. Og jeg er sabla glad for at Julie aldri holdt dette for seg selv, men var åpen om det slik at jeg også fikk hørt om det – for ærlig talt, hvor ville jeg ellers ha fått hørt om at dette i det hele tatt går an?

Monika

Min brevvennhistorie - Monika

Det tok meg vel rundt fire år med «vanlig» brevskriving før jeg bestemte meg for å prøve å skrive til noen i en helt annen livssituasjon enn jeg selv er i. Jeg bestemte meg i 2009 for å finne meg brevvenner rundt om i verden – og gjett om jeg fant mange. Siden det har jeg ganske jevnlig kunne finne brev i postkassa, men til slutt har det blitt så mye av det samme. Misforstå meg rett; jeg har gjort meg mange erfaringer med dette og lært mye om både andre kulturer og levemåter, men etter hvert har det stort sett alltid blitt lite å snakke om – og brev etter brev går på å fortelle at «i dag var jeg på skolen».

Det var ikke slike samtaler jeg hadde sett for meg da jeg først begynte å skrive brev. Så etter hvert gikk jeg litt lei og ville strekke meg mot noe nytt. Det var uaktuelt å legge ned penna helt og slutte å vente meg brev i postkassa nå og da, for er det én hobby som virkelig ligger nært hjertet mitt så er det nettopp dette. Jeg har aldri vært av de mest pratsomme, og har alltid følt jeg formulerer meg mye bedre skriftlig, så for meg er brevskriving en flott måte å kunne uttrykke meg på.


Jeg bestemte meg vel i slutten av september, etter at jeg lenge hadde hatt tanken om å heller skrive til noen i fengsel, surrende rundt i hodet. Idéen fikk jeg av Julie, siden hun flere ganger hadde nevnt at hun gjorde det – men da hun begynte var jeg selv under 18 og kunne ikke skrive til dem; så jeg satte meg ikke så mye inn i det. Men så var jeg plutselig 18 år. Og en helt ny verden var med ett åpnet.


Da jeg først begynte å se etter noen å skrive til, hadde jeg egentlig ikke tenkt mye på hva slags folk jeg ville skrive til. Ville jeg skrive til noen som ennå har en lang soningstid foran seg? Til en ung en eller har ikke alder noe å si? Var det en spesiell forbrytelse som gjorde at jeg ville, eller for all del ikke ville skrive til disse personene? For min del var stort sett alle veier åpne, så lenge det ikke var åpenlyst personen var stolt over å ha begått en forbrytelse, eller var tydelig på det at vedkommende kun så etter et forhold.


Så plutselig hadde jeg funnet flere å skrive til. Mange så spennende ut, men som det alltid er, var det noen som spesielt utmerket seg. Til nå har jeg skrevet til fire personer. Alle med ulike dommer, og selvfølgelig alle med helt ulike personligheter. Så langt har jeg fått svar fra to av dem, som begge har virket som reflekterte og oppegående personer.

Nå må det jo nevnes at jeg ikke har vært like lenge «inn» i dette som Julie har og derfor ikke har gjort meg like mange erfaringer. Jeg kan ikke si at jeg kjenner dem jeg skriver med veldig godt ennå, men ut ifra førstebrevene jeg har fått av to av dem, har jeg store forhåpninger til dette. Måten de formulerer seg på og ser ut til å faktisk kommentere absolutt alt jeg skriver til dem, gjør at jeg føler dette ikke bare vil bli en interessant, men rent givende reise og nye muligheter til virkelige vennskap.

Så for alle der ute som kanskje er interesserte i å få noe nytt inn i livet sitt og å prøve noe som faktisk ikke kan lyse opp bare dagen, men også deler av livet til en person, anbefaler jeg å gi det en sjanse. Man taper ingenting, og hvem vet, kanskje finner man en venn for livet?

Monika

Min brevvennhistorie - Julie

Kanskje husker du også før i tiden, da det var masse brevvenn-annonser i barne- og ungdomsblader som Julia, Topp, Penny osv.? Vel, jeg var en av dem som elsket slike annonser og fikk meg mange brevvenner, på den tiden andre jenter rundt om i Norge på samme alder. Ettersom jeg ble eldre begynte jeg å skrive med folk utenfor våre landegrenser – i USA, Litauen, Finland, India osv. Det var alltid stas å finne unike konvolutter i posten med brev som var personlige.

Det er en spesiell måte å bli kjent med noen på. Få innblikk i deres liv og tanker. Likevel føltes det aldri særlig spennende, og etter få brev ble de fleste uinteressante. De var jo alle i ca. samme situasjon som meg – med skole, familie, vanlig hverdag.. Brevene ble like. Uinspirerte. Jeg har hørt mange fortelle om katten sin og skoledagen. Så blir folk lei. Finner ut at de «ikke har tid» til brevskrivingen. Greit nok.

Men jeg ville ikke gi opp brevkorrespondanse. Mail er langt i fra det samme – og folka var like uinteressante uansett. Så kom jeg på det, tidlig i 2011, hva med å skrive brev til noen i fengsel? Tanken var spennende. Jeg har alltid vært så fascinert av fengselsdokumentarer fra Amerika, og selv om man kan si mye om de forskjellige folkene man finner der inne er vel en ting sikkert for de fleste – de er langt i fra kjedelige.

Etter mye research fikk jeg også forståelse for at det er nok få her i verden som setter så stor pris på brev som akkurat disse menneskene. Noen av dem har ingen kontakt med venner eller familie utenfor, de er gitt opp og glemt. Personlig kan jeg ikke tenke meg noe verre enn den intense ensomheten. At absolutt ingen tenker på deg. Ingen ser deg. Jeg ville skrive brev til noen som satte pris på det. Som var interessante. Som kunne dele tanker og erfaringer. Som hadde «tid» til å skrive tilbake. Det var jo perfekt!

Jeg utviklet en stor forakt for dødsdommen de fortsatt gir i USA. Den sitter ikke riktig hos meg. Derfor valgte jeg først å skrive til to menn på Death Row i San Quentin Prison. Jeg har aldri angret ett sekund. Aldri har jeg følt meg så satt pris på – for å gjøre så fryktelig lite. Det var ikke for å være noen helgen at jeg satte i gang dette her, men de får deg nærmest til å føle deg som en. I hvert ett brev får jeg takk for at jeg tar meg tid. For hver en krusedull jeg har pyntet arket med. For hvert ett spørsmål jeg stiller. For hver en fundering jeg deler. For at jeg lar dem «rømme» i tankene en liten stund. For at jeg gir dem en grunn til å smile. Noe å gjøre. For at jeg ser dem. Tenker på dem.

Kanskje har de gjort noe dumt – jeg vet ikke. Det er ikke min oppgave å dømme dem for tidligere handlinger – tusenvis gjør nok det allerede. Men jeg tror, ærlig og oppriktig, at alle har noe positivt å bidra med. Alle har verdi.

Nå, i November 2013, har jeg totalt 6 brevvenner – alle i fengsel. Noen skriver jeg masse med, andre ikke like mye. Det er naturlig. Det er flott. Hver og en har gitt meg så utrolig mye i form av latter, tankevekkere, glede og historier. Til og med gaver har jeg fått, til min store overraskelse. Av alle mennesker jeg har vært i kontakt med i løpet av mitt liv har disse folka i fengsel i USA vært dem som har behandlet meg- og kommunisert med mest verdighet, høflighet og takknemlighet. Det hadde jeg aldri forventet. Å sette i gang med dette har vært noe av det aller beste jeg har gjort noen sinne, og det er derfor jeg med iver deler mine erfaringer og tanker med andre. Alle burde oppleve dette! Alle burde gi det en sjans!

Tenk å få erfare noe så fint, samtidig som du gleder noen andre i så stor grad – kanskje som den eneste.

   

'Till pen meets paper..

Julie Wilhelmine