"Risikoen" med brevskrivingen

Etter fire år med brevskriving skulle en tro det ikke var så stort å plukke opp et brev fra postkassa nå og da. Og jeg må innrømme at det er det for så vidt ikke heller. Ikke alltid. De jeg skriver med utenfor fengsel har blitt som en vanlig rutine – nesten som å bare prate med noen på Facebook-chatten. Men det å motta brev fra fengsel? Det er noe helt annet. Så langt har jeg bare mottatt to brev, men hele greia har tatt opp en enorm stor del av tankene mine. Jeg finner stadig meg selv i min egen lille boble og håper hele tiden på at et nytt brev dukker opp i dag.

Og like skuffa blir jeg hver dag jeg åpner postkassa og kun finner reklame.

Det er nesten så jeg tror det er det eneste «skumle» med å finne seg en brevvenn bak murene. Når du først er inn i det, så er du liksom fanga i det også. Ikke fanga i den forstand at du føler det er en forpliktelse du må holde deg til, men at du hele tiden er så nysgjerrig og spent på hva du vil få tilbake og ikke minst når du vil få noe tilbake. Brevskrivingen foregår liksom i tre faser; først skriver du et brev, deretter kommer ventetiden der ditt må sendes dit, mottas, svares på og sendes tilbake, og så er det når selve svaret dukker opp – som helt klart er den mest spennende delen.

Jeg hadde aldri trodd det skulle bli noe så «stort» ut av dette. Da jeg først bestemte meg for å prøve det, så jeg vel innerst inne for meg at det ville bli som ethvert annet brevvennskap. Men jeg ser allerede at dette er så spesielt. Så annerledes. Og jeg er sabla glad for at Julie aldri holdt dette for seg selv, men var åpen om det slik at jeg også fikk hørt om det – for ærlig talt, hvor ville jeg ellers ha fått hørt om at dette i det hele tatt går an?

Monika