Bursdag bak murene

Det er jo slik at man har bursdag på samme tid hvert år, uansett hvor i verden og livet man måtte befinne seg. Og man kan jo kanskje tenke at jo eldre man blir, jo mindre tenker man over bursdagen sin som noe spesielt. Men hva er egentlig en bursdag? Burde det ikke være en feiring av at man ble født? Fikk livet i gave? At man fremdeles lever, har håp og muligheter? Jeg nekter å tro at det finnes noen som helst som ikke setter pris på å bli husket på dagen sin. Å få en gratulasjon. Ett klapp på skulderen. Bare ett tegn på at folk ser en, husker en og synes det er fint at man eksisterer.

kort jeg har fått av en av mine brevvenner :)

Om man da befinner seg i en situasjon hvor så og si alt er tatt fra deg. Friheten. Kanskje har all familie og tidligere venner forlatt deg. Du føler deg glemt. Ensom. Usynlig. Personlig kan jeg ikke tenke meg noe verre.

Da blir plutselig ens bursdag noe enda mer spesielt. En dag med ekstra trykk - for det positive eller negative. Å bli helt glemt på bursdagen - ikke få en eneste gratulasjon. Ikke ett smil. Ikke noe som helst. Hvor skadelig det må være for noens psyke klarer jeg ikke engang se for meg.

Men det jeg vet, er at man kan gjøre en forskjell. For tenk om man får ett kort - en gratulasjon - bare en aldri så liten anerkjennelse på ens eksistens denne dagen. Jeg vet med sikkerhet, at det kan folk i en slik situasjon leve på lenge.

Så kanskje du kan lyse opp noens liv med en gratulasjon? Ett lite kort? Ett smil gjennom posten?

Her (link) finner du WAPs sider for fanger som snart har bursdag. Kjøp eller lag ett lite kort med en gratulasjon og send det til noen. Det gjør så ufattelig mye. Du trenger ikke engang sende med adressen din, om du ikke vil ha svar, men det kan også være en kjempefin start for et brevvennskap, om man ikke vet helt hvordan man skal begynne et første brev. Send et kort da vel! Send to!

Det var slik jeg fant mine to siste brevvenner - jeg gratulerte dem med dagen. Og nå er de definitivt to av de mest awesome menneskene jeg kjenner.

Gjør noe lite, og gleden blir stor. For deg, for dem - eller kanskje begge to?

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine