Why do you write a prisoner?

Hei igjen, og god sommer!

Jeg liker WriteAPrisoner.com sin Facebook-side, og der inne legger de ut en et eller annet så og si hver dag. I dag stilte de spørsmålet, "Why do you write a prisoner?" og en del har valgt å svare på det. Tenkte det bare kunne være litt til inspirasjon om noen er i tankefasen.

Ja, en del av svarene er i denne gaten:
"I wrote bc I know mail call is so much better when they hear their name. Mine is now the love of my life and we are getting married..."

"That prisoner is now my husband"

"because i would try it and now i have found my man !!!"

Fra WriteAPrisoner.coms Facebook-side

MEN det er så absolutt ikke alle som sier dette. Majoriteten heller mer mot dette:
"I do because I want to know the person behind the 'prisoner'"

"Friendship without judgement"

"1. To help reduce the recidivism rate. 2. Because everybody needs and deserves someone to talk to."

"I have had PP in the past but thought writing to an inmate would be more rewarding and now I know how much it means to them when their name is called at mail time makes it all worth while."

"So worth the friendships you make through writing I couldn't ask for any better friends I have made through your website"

"1) to lower recidivism rates, 2) for him to feel like he has at least one person who will listen to him non-judgementally, 3) to get to know my pp's true self regardless of what he's done"

Det er givende å skrive med dem rett og slett, og den "friendship without judgement", den er så sann. Og vet dere, når de hører navnet sitt under "mail call"... det lyser virkelig opp dagen deres utrolig mye.

Interessert? Prøv det da vel! Jeg har i alle fall ikke angret dette valget så mye som ett sekund.

-Monika

Life II

Da kommer siste del av talen til L, og personlig mener i alle fall jeg at han har mange gode poeng når en bare tenker gjennom hva det er han egentlig sier.

One of my other missions is to change the world in here. Not by filling grievances or lawsuits. I am not a whiner, anymore. The best way to change our world is to first change ourselves. So I set about making that change, and now I want to be a part of helping others change for the better. If you can believe it, my life is full of love and happiness here in prison. I am truly free for the first time behind these walls. I have learned how to be unselfish and to seek joy in the small things. I see in each of you here a man that can, by his change of heart, become a force for making prison a better place, a place where love and compassion can be found. Do you know what will happen when we do that? These prisons will become unnecessary. You want to start a revolution? Do you want to make your mark on the world? Become a part of changing this world and you will never be forgotten.

I am tired of hearing people say that they cannot make a change in anything. It is a lie and a coward’s way out. What about Mr. Morris and the other volunteers that come here. If they truly believed that they could not make a difference, do you think they would be here? I sometimes imagine them, the volunteer, sitting at a table looking at all the programs that they sponsor, figuring out how many people they will truly reach. What makes it worth it to them? Are they happy to reach one individual? Do they want to reach 15%, 25%, 50%, or 90%? I look at someone like Mr. Morris and I am in awe of the time that they sacrifice, the love that is evident, and I don’t know about you, I feel a little unworthy of that. I do know that I want to make him and all of the other people who give so freely to us, proud of me. I want them to be able to go home and say to their family or to their God, «I did it, I made a difference today». I know that it is the same thing that I want to say too at the end of each day.

I have come to a point in my life where this life sentence is not something that can keep me down. Sure, I have my moments, but my desire, no my need to become a part of making our world, in here and out there and in the future something better outweighs all other considerations.

I am a self-proclaimed Atlas, I bear the weight of my world willingly upon my shoulders, mostly. I have my missions and my duties, and I have all of you, my brothers. And together we can become a force to be reckoned with, an Army for the cause of positive forward movement, an Army that can re-make all aspects of our world. I humbly ask each of you to join me in this adventure, this quest. It won’t be easy, but the rewards will be uncountable.

Når brev virkelig overrasker

Etter å ha vært noen dager i USA (som helt klart betyr at jeg kommer til å reise tilbake igjen, som igjen åpner for flere muligheter til å besøke brevvennene mine), kom jeg hjem til en liten overraskelse i posten. T har en stund snakket om at han skulle sende meg noe annet enn bare et brev, og nå har det da altså blitt sendt.

Etter å ha skrevet brev med folk i den "frie" verden i snart fem år, føler jeg at jeg kan si at dette ikke er noe du vil oppleve å få fra den type brevvenner særlig ofte - med mindre de er stortegnere. Så det å plutselig finne disse tegningene i en konvolutt (Jokertegningen er nesten A4-størrelse, og begge er kopier av bilder jeg har sendt)... det gjorde meg i grunn ganske målløs. Jeg bruker vanligvis ikke å vise mye fra brevene mine til mange, men akkurat dette måtte jeg ta med meg på stua og vise mamma. Helt klart en flott overraskelse jeg satte utrolig stor pris på! Det fins så mye talent bak murene...

Monika

Kort videosnutt om brevskriving

Jeg kom over denne videoen for litt siden, som jeg tenkte kunne være litt inspirasjon for folk. Denne dama føler i alle fall jeg at klarer å sette ord på hvor mye brevskrivingen kan betyr for noen som sitter inne, så tenkte jeg måtte dele det her.

Monika

Den som spør får svar!

Tidligere har vi nevnt at det kan være lurt å inkludere noen spørsmål til den innsatte i det første brevet du sender - da er det lettere for dem å ha noe å skrive, siden de har noe konkret å fortelle, og det kan være en slags "ice breaker" i starten. Husk - om du synes det kan være vanskelig å vite hva du skal skrive til noen for første gang, er det minst like vanskelig for dem!

Andre spørsmål kan det være fint å stille når dere har utvekslet ett par brev og begynner å bli kjent med hverandre - der må man nesten bare tenke hva som er personlig og ikke. Det er selvfølgelig lettere å svare på spørsmål som "favorittmat" enn "største drøm i livet". Generelt er spørsmål en flott måte å få igang en "samtale" og finne ut mer om vedkommende. Derfor tenkte jeg å fylle dette innlegget med forslag til spørsmål - skriver dem på engelsk da det uansett er det som blir aktuelt, ikke sant? :)

- If you could eat lunch with one famous person, who would it be?
- Gold or silver?
- What was the last film you saw?
- What inspires you?
- Spring, summer, fall or winter?
- Beach, city or country?
- Favorite ice cream flavor?
- Favorite colors?
- Favorite flower?
- Where would you like to retire?
- Can you juggle?
- Favorite day of the week?
- Red or white wine?
- What is your favorite pizza filling?
- What do you think of magicians?
- How was it where you grew up?
- What is the most annoying thing people ask you?
- Who do you resemble most in your family?
- If you could change one thing about the world, what would it be?
- Earth, water, air or fire?
- What are you most grateful for?
- What is your favorite holdiay?
- What was the best thing in your youth?
- What is the thing you know most about?
- What is the worst food you know?
- If you could choose any super-power, what would it be?
- What was your favorite toy as a child?
- If you could be any animal, which would you choose?
- If you had a million dollars, how would you spend it?
- If your life was a move, what would it be called?

Der har du noen forslag! Man må tørre å spørre for å lære, sant? Lykke til!

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

Ideer til samtaleemner

Nå begynner det å være en stund siden jeg faktisk har skrevet noe selv her. Det er så mye lettere å bare skrive ned postene til L og legge inn enn å måtte tenke formuleringer selv, hah. Men ja, bare for å ha det helt klart: De innleggene jeg legger ut som jeg har fått fra L, de er skrevet nettopp for å legges ut her på bloggen. Han er utrolig glad for den muligheten, det å kunne være med og gi et litt annet syn på alt enn hva jeg og Julie kan. Det han - og de andre - skriver utenom de innleggene er selvfølgelig ikke ting vi legger ut.

Tenkte jeg skulle skrive litt om ting det går an å prate med dem om. Bare gi noen eksempler på hvordan små ting kan virke så utrolig stort for dem.

- Jeg er russ i år, og har fortalt om det. Har sendt en liten beskrivelse av hva det er, eksempel på russeknuter, russekortet mitt osv. Og de er så spente på å høre hvilke russeknuter jeg kommer til å gjøre, en helt overraskende respons egentlig. Ekstra kult: L syntes det var så gøy at han fant på en egen russeknute for meg. I går lå tingen for å henge på lua i posten (det er vel kanskje ikke lov, så får vel vente med å henge på til etter russetida).

Spørs om det nok blir så kun nøklene henges på lua, men tøft var det - tommel-håndjern!

- Janteloven, sendte denne til L, fordi jeg snakket om viktige forfattere i Norge, og da kom inn på Aksel Sandemose, som er mannen som først skrev ned denne loven. Måten det ble mottatt på gikk i alle fall over forventninger, og gjorde tydeligvis utrolig med inntrykk. 

- Random fakta, bare for å gi dem noe nytt - som at marken puster gjennom huden 

- Kulturen i Norge - tro meg, mange av dem er interessert i det 

- Har du en hobby? Del det med dem, kanskje du til og med kan inspirere dem ved å fortelle om den? 

- Litt uvanlige ting som skjer i livet ditt: Som å tilfeldigvis se Kongen og Dronninga gå av flyet du straks skal gå på (been there done that!), en konsert du har vært på, eller om en reise som har inspirert deg.

Det er egentlig bare fantasien som kan sette grenser - og det går faktisk også helt fint å snakke om framtidsplanene dine. I begynnelsen var jeg litt tilbakeholden i forhold til å fortelle om hva jeg ønsket å gjøre videre, nettopp fordi jeg visste de ikke kan legge planer på samme måte. Når jeg derimot nå kjenner dem vet jeg at de bare er glade på mine vegne. De er så støttende på alt jeg vil gjøre og det er nesten så jeg føler at ved å fortelle dem om planene, får de et smil om munnen. Jeg tror det rett og slett bare er fint for dem å høre at noen faktisk vil noe og gjør noe ut av livet sitt.

Etter hvert som du blir kjent med den eventuelle brevvennen din, vil du lære deg å kjenne ham eller henne. Du vil kunne gjette deg til ting de vil finne interessant - akkurat som jeg skjønte janteloven ville være interessant for L.

Så til slutt minner jeg om spørsmålsrunden vi har åpen for tiden, hvor det bare er å spørre om hva enn du måtte lure på!

Monika

Det som fikk meg til å skrive

Da jeg lette etter noen å skrive til i fengsel i 2011 kom jeg over dette diktet skrevet av en mann som har sittet på Death Row i veldig, veldig mange år. Jeg har alltid vært imot dødsstraffen blant annet USA fortsatt praktiserer, så det var en av grunnene til at jeg så etter noen med akkurat denne dommen. Men det var altså dette diktet som gjorde at jeg satte meg ned og skrev til min aller første brevvenn:

Who’s to Blame?

A baby is born and the first toy the father gets him to play with is a toy gun and when
the child gets old enough to walk, he goes around pointing the gun at his parents and
others saying “Bang, bang, you’re dead!” And the parents exclaim, “Oh, how cute.”

He gets a little older and is bought bigger and better guns and started playing with
other neighborhood boys playing cops and robbers, cowboys and indians as well as
war and he shoots the neighbor boy who falls down dead only to get up again and
they start all over.

The father teaches him to shoot real guns and if he shoots well, his father doesn’t
praise him like the boy is looking for in a father, but rather puts more pressure on the
boy by the father telling everyone his son shoots as is expected of the offspring of his
family, but will also improve. But if the child shoots poorly, his father makes fun of him
in front of him, even in front of boys friends, putting even more pressure on the boy to
shoot better, so the son shoots straighter and better to please the father.

Later the father takes the boy hunting and if he makes a good clean kill, he is told he
did what was expected, but let the boy miss or make a bad shot and he is not only
made fun of, but a lot of his privileges are taken away from him, so he learns to shoot
better, kill cleaner and is put up against other boys to prove his skills against others,
including grown ups and punished if looses.

So he lives, shoots and kills, night and day to gain his father’s approval. Now the boy
goes into the service and eats, sleeps and breathes kill, kill, kill, and if he doesn’t, he is
punished, so he lives it day and night, awake or sleep.

Then he goes to war or what ever you want to call it and kills, kills, kills, and is even
given medicine whether he wants them or not, and has to act like it is a big thing even
though it makes him sick to be reminded by the medals and people around him of what
he has been made to grow up into at this point.

Later something happens and he kills someone and the same people that put medals on
him now want to kill him.

WHO’S TO BLAME?

bilde fra google.

Med å dele dette diktet prøver jeg absolutt ikke å bagatellisere noe som helst eller ta skylden bort fra den dømte - vedkommende har aldri påstått at han er uskyldig og fortjener også etter min mening å være i fengsel. Han er nå en mann på 70 år, har levd ett hardt liv og tjenestegjorde i Vietnam.

Det eneste jeg ønsker med å dele dette diktet er å minne om at alt er ikke bare svart og hvitt - det finnes så mange nyanser i det hele. Vi er alle bare mennesker og blir påvirket og formet fra det sekundet vi kommer til verden. Vi må alle stå for våre handlinger - slik er samfunnet - men det er viktig å huske at det finnes mye mer ved mennesker enn hva man kan dømme utifra en enkelt handling.

For meg har han vært en utrolig god venn og fått meg til å tenke.

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

Fengselskunst

En ting som jeg har nevnt tidligere – og som jeg tenker mye på – er alt talentet som finnes bak murene. Det er trist at mange ikke oppdager hvor dyktige de faktisk er før det er for sent. I tillegg så kommer man jo ikke unna det faktum at folk i fengsel har utrolig mye av en ting – tid. Om man har få muligheter og masse tid er det jo en gylden mulighet til å utvikle seg innenfor felt som for eksempel kunst.

Alle mine brevvenner er veldig kreative på forskjellige måter. En lager smykker og andre accessorier, en skriver dikt og lengre skriverier og ett par andre er virkelig dyktige tegnere. Etter min erfaring er folk helt utrolig takknemlige når du tar steget og skriver til dem, og vil gjerne gjøre noe for deg i gjengjeld. Vise at du settes pris på. Da de ikke har så mange muligheter tar de i bruk ferdighetene de har – eller får hjelp av medfanger som driver med slike ting.

Det jeg prøver å si er – det er stor sannsynlighet for at om du får deg brevvenn i fengsel, kommer du også til å motta en del fengselskunst. (:

Jeg synes det er kjempestas. Da jeg fikk min første gave ble jeg nesten litt lei meg. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Hvordan jeg skulle få takket han. Ikke ville han ha penger, og noe annet får jeg jo ikke gitt. Jeg ble rørt til tårer da han forklarte hvordan mitt vennskap og mine ord var den aller største gave han kunne få – og at det at jeg ville motta og sette pris på det han kunne gi var all takk han trengte.

Tenkte jeg kunne vise frem noe av det jeg har fått av mine brevvenner:

Håndlagde hårbånd lagd med symboler tilhørende indianerreservatet en av mine brevvenner vokste opp i. Ett til meg og ett som Leo fikk på bursdagen sin. (:

Dette var bare noen veldig få eksempler - jeg har fått nok kunst til å dekke en hel vegg! For ikke å snakke om alle dikt og flotte skriverier. Jeg setter utrolig stor pris på alt sammen, og jeg vet de også får glede av å kunne gi. (:

Minner også om at vi har en spørrerunde som foregår nå - legg igjen en kommentar da vel, spør om hva enn du måtte tenke på!

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

Eksempel på et første brev

Mange synes det er vanskelig å finne ut av hva man skal skrive i det aller første brevet. Selv om det absolutt ikke finnes noen fasit på det – og jeg langt ifra er noen ekspert, så har jeg i alle fall gjort det en del ganger nå. Så jeg tenkte det ikke kunne skade å lage ett lite «eksempelbrev» som kanskje kan være til inspirasjon for noen. Nå later vi som at jeg har funnet noen jeg ønsker å skrive til, og dette er mitt aller første brev til vedkommende. La oss kalle han Joe:

Hi Joe!

My name is Julie, and I’m a 20 year old girl from Norway. I found your pen-pal add on this website and decided to send a letter your way. Your add caught my attention just by the way it was written – it seems like you are an easy-going person with both humor and intelligence. From what I read we also seem to have quite a lot in common – like you I enjoy art and music of many kinds, and I also have a great interest in foreign languages and culture.

Other than that I have a passion for cooking – I live with my three-year-old son and I really enjoy putting a smile on his face by cooking his favorite things. I currently go to school, but other than that I have quite a lot of time on my hands, which would be great to fill with writing letters! :)

I believe that our past might shape us, but it is us alone who decide if we’ll let it define us. Know that I am interested in getting to know you as a person, not judge you for whatever might have happened in the past. If you want to talk about it, I’m here, but I won’t ever be pushy about it. I’m looking for a friend – which is something I value greatly.

You don’t know me and I don’t know you, but this is me taking the first step towards something that might bring a smile to both our faces, right? :) I don’t think I’ll say much else right now, as I don’t even know if you are interested in writing me back, but if you decide you want to – feel free to ask me anything. If you want to see who you’re writing, I’ll get you a picture next time.

And oh – if you will give this a shot, here are some questions for you: What is your favorite song? What was the last book you read, and what do you think of it? Do you like pizza or tacos better?

I hope to hear from you, but if not – I still wish you a great day! Take care. :)
- Julie

My address:
[også skriver du adressa di her]

Dette er ett veldig basic og enkelt eksempel - jeg pleier å ordlegge meg litt annerledes og prøve å få det til å bli litt morsomt - gjøre dem litt nysgjerrig. Bare tenk på hva du selv ville likt å lese. Jeg gir litt generell informasjon om meg selv, men holder igjen en del - så har vi noe å snakke om senere, sant? Spørsmålene på slutten kan være alt mellom himmel og jord - det er ment som en "ice-breaker", siden det kan være minst like vanskelig for dem å vite hva de skal skrive i sitt første brev tilbake.

Mine beste råd er egentlig bare å holde en åpen, lett og positiv tone - vis at man er på "samme nivå" og at du ikke skriver "ned" til dem. Det finnes nok av dem som føler de er overmennesker og gjør hele verden en tjeneste ved å lyse litt av sitt guddommelige lys ned på andre. Og ikke minst - husk å legge ved adressa di! Å glemme den er vel en av de eneste grunnene til at du ikke skulle få ett svar. ;)

Lykke til!

Till' pen meets paper

Julie Wilhelmine

Hvor mye din bursdagshilsen kan bety

Julie skrev om dette for en stund siden, men jeg fikk en melding i går som gjorde at jeg ville skrive litt mer om det. Komme med et konkret eksempel på akkurat hvorfor innsatte setter så stor pris på å høre fra noen på utsiden. Og da spesielt på sånne dager som bursdager etc.

En av mine brevvenner, T, hadde bursdag nå på mandag. Jeg hadde sendt ham et bursdagskort i ganske god tid i forveien for å sikre meg at han ville få det til dagen sin (men la det inni en ekstra konvolutt så det faktisk ble åpnet på selve dagen). Så fins det også noen veldig flotte nettsider; T har jeg mulighet til å kontakte via JPay.com – her kan jeg sende ham meldinger som skal ta maks 48 timer før han får, og jeg kan til og med ha videosamtaler med ham der. Jeg gjorde det, sendte han en melding der på selve dagen for å vise at jeg faktisk husket ham på riktig dag – ikke bare to uker i forveien.

Så i går fikk jeg svar fra ham, og det virket ikke som han kunne satt stort mer pris på kortet og meldingen. Men det som var hjerteskjærende i meldingen var at han fortalte at familien egentlig hadde lovt de skulle gjøre noe (akkurat hva sa han ikke noe om der og da), men at de ikke hadde gjort det. Så da, at i alle fall noen, ei jente i Norge av alle faktisk, husket ham på dagen var et av de eneste lyspunktene på bursdagen hans.

Tenk det; tenk hva du kan bety for et menneske som til og med blir ditcha av sin egen familie den dagen de fyller år. T har ikke en gang gjort noe som er så ille, uten at jeg skal gå inn på hva han sitter inne for, men jeg ser i alle fall ikke en grunn til at noen skal love å gjøre noe for ham på bursdagen hans for så å ikke holde ord og bare ignorere ham. Da er det bedre å ikke si en skal gjøre noe som helst. Men jeg mener ikke å si noe vondt om familien hans; jeg kjenner dem ikke og vet ingenting om hvordan det føles å miste en sønn eller en bror i flere år fordi han har begått en kriminell handling.

Poenget mitt er uansett det at det er så mange av dem som sitter inne som helt sikkert aldri får høre fra familien sin eller gamle venner. Det jeg mente med det jeg nettopp sa om T her, er at når han – som ikke har gjort noe veldig ille – ikke hører fra familien på fødselsdagen; tenk på alle de som sitter inne for verre ting, for dumme valg de kanskje gjorde da de var unge eller var rusa. Det fins så mange av dem at det virkelig er trist; er ikke den lille tiden det tar for oss å skrive et kort til dem, verdt det? Jeg mener i alle fall at det er det.

Det er få følelser her i livet som føles bedre enn å være det éne mennesket som husker en person på dagen hans eller hennes - ikke fordi det er fint at ingen andre gjør det, men fordi du vet hvor mye akkurat du da blir å bety for det mennesket, og at nettopp din gjerning var det som gjorde dagen levelig.

Monika

Noen ord for deg i vurderingsfasen

Det at både jeg og Julie fra flere hold har hørt at mange av dere vurderer å skrive til noen i fengsel, gjorde at jeg ville prøve å tenke ut noen kloke ord til dere som er i nettopp den vurderingsfasen.

Jeg vet egentlig ikke helt hva det var som gjorde at jeg selv sto i den fasen en liten stund. Men én ting er sikkert, og det er at grunnen til at jeg kom meg ut av den var at jeg begynte å se på ulike profiler. Aldri har det vært så lett å finne mennesker jeg virkelig fant interessante og som så ut til å være helt ærlige og «ekte».

Valget ble enkelt; så mange av disse menneskene fortjener en sjanse til å bli hørt eller til å bare ha en person de kan snakke med. Og jeg ville gi noen av dem akkurat den muligheten.

Jeg gikk inn i det med den tanken om å kunne være der for noen; nå, etter å ha mottatt flere brev, sitter jeg igjen med så mye mer enn det. De jeg skriver med, bryr seg virkelig om hvordan livet og hverdagen min er, hvordan jeg har det – og de er så ivrige etter å høre om alt mulig. Nå vet jeg ikke med dere, men etter min erfaring er det ikke alltid en har den type folk rundt seg.

Å skrive til en innsatt er spennende. Givende. Interessant. For meg har det blitt noe som virkelig bryter med hverdagen; når jeg finner et brev i postkassa blir jeg tatt med i en ny verden, et nytt liv. Og jeg skal innrømme jeg har fått høre ting som har truffet meg så ekstremt at jeg har endt opp med å måtte lese det sikkert ti ganger før jeg har kunnet skrive noen ord som svar. Og så er det selvfølgelig de brevene der du sitter og smiler deg gjennom. En av dem jeg skriver med har skikkelig humor. Store deler av hans førstebrev lo jeg meg faktisk gjennom.

Tenk deg – for disse menneskene kan du bli en slags dagbok som får høre ting ingen andre får. Og det går slettes ikke bare en vei; føler du deg komfortabel nok til det, er de mer enn interesserte i å høre hva du tenker på.

Nåvel, nå ble ikke disse ordene like «kloke» som jeg tenkte, men jeg håper i alle fall at der har fått noen av dere til å ta et steg videre. Har du bestemt deg litt, for at du føler det er greit å skrive til noen i fengsel; ta en titt på noen profiler – før du vet ordet av det, kan den «perfekte» brevvenn dukke opp.

Monika

Julen er ikke bare familie, hygge og glede for alle

Synes du det er litt vanskelig å vite hva du skal skrive i det første brevet? Har du kanskje lyst til å gjøre noe mer ut av det? Eller vil du gjøre noe ekstra for en du allerede har skrevet til en stund?

Jeg og Julie bestemte oss for å lage adventskort til dem vi skriver med. Ett for hver søndag i advent. Så for et par uker siden satte vi av nesten en hel dag; turen gikk til butikken for å handle inn ark, og etterpå suste timene hyggelig av sted mens vi klipte, limte og pyntet.

Det ble ikke så vi torde å sende originalene til slutt. Usikre på om alle fengslene, men egentlig ganske sikre på at de ikke ville, ville godta limet, ble det så vi heller tok kopier og sendte. Skrev et lite dikt eller noen ord i hvert av dem og prøvde å gjøre dem så unike som mulig. Vi ønsket å glede dem med noe litt annerledes. Noe de kanskje ikke har fått før. Og å bare gi dem noe positivt i denne førjulstiden, som helt sikkert kan føles ekstra dyster for mange som sitter inne.

For oss er det kanskje ikke så stort. Vi får på en eller annen måte oppmerksomhet hele tiden uansett. Jula er rundt oss overalt og vi får en rekke kort hvert år. For mange av dem er det ikke slik. Noen av dem har ikke kontakt med verken familie eller gamle venner, og har kanskje ikke mange de har god kontakt med innenfor murene. Da blir julen fort en ensom og trist tid.

Dette er en rimelig enkel ting å gjøre, men kan glede dem som får det enormt. Så tenker du på å begynne å skrive til noen, men vet ikke helt hva du skal skrive i det første brevet? Begynn med et kort da vel! Adventskort blir kanskje litt sent, men et julekort vil nok glede akkurat like mye.

Monika

En vennetjeneste!

En av mine brevvenner - J - sendte med et brev fra en venn, og spurte veldig fint om jeg ikke kunne være så snill å prøve å finne noen som ville skrive til han. Sånt hender det at innsatte gjør, og det er jo forståelig - om man selv har gleden av å få brev fra noen, og ser venner slite med at deres navn aldri blir ropt opp i "mail call" vil man jo forsøke å hjelpe. Og det vil jeg også! Så la meg introdusere dere for "Bouncer", eller Robert som han egentlig heter - med en blanding av mine ord og hans egne. :)

Bouncer er 35 år og fra vestkysten av USA - California. Han er en tatovert "solid aryan man" med blå øyne. Han sitter inne med en livstidsdom uten mulighet for prøveløslatelse, og føler seg temmelig alene. Norge er ett land han er veldig fascinert av, og av hans mange tatoveringer er flere motiver som vikinger, runer osv. inspirert av vår kulturarv. Han sier han er "Odinist", mer kjent som "Åsatru" (om noen av dere så denne sesongen av "Alt for Norge" er det samme tro som Alf derfra praktiserer). Av musikk nevner han punk rock som en favorittsjanger, men liker mye forskjellig. Bouncer hadde satt utrolig stor pris på om en norsk Valkyrie (som han så fint sier) kunne funnet hjerterom til å skrive til ham, og dermed være ett lys i en ellers veldig tung og mørk tilværelse. :)

fnugg fra google.

Jeg kjenner ikke "Bouncer", men det at han er en venn av J får meg til å tro at han må være en relativt bra fyr - uansett. Det introduksjonsbrevet han skrev til meg var i alle fall utrolig ydmykt, fint og høflig. Og i følge J: "he might look like a tough guy, but he is really just a big teddy bear once you get to know him!" Så jeg sier til deg, du norske valkyrie frøken - gi Bouncer en sjanse! Kanskje finner du en like kul venn som det jeg har funnet i J - uansett vil du gjøre noe utrolig fint for noen. Karma poeng før jul! Hehe.

Bouncer nevnte hva han er dømt for i brevet, men jeg føler ikke helt for å skrive det her sånn uten videre. Er du interessert i å skrive til ham, men føler du vil vite dette på forhånd kan du bare sende meg en mail, en beskjed i kontaktskjemaet til høyre på siden eller sende meg en melding på facebook og spørre, så skal jeg fortelle det. Ellers vet jeg at han vil være veldig åpen om det om du spør han selv. Navnet hans er ekstremt vanlig, så google vil ikke gjøre deg noe klokere - just sayin.

Vær en juleengel - send ett brev eller kort til:

Robert Smith #19565398

82911 Beach Access Rd.

Umatilla, Oregon

                   97882

   USA

'Till pen meets paper
Julie Wilhelmine

Bursdag bak murene

Det er jo slik at man har bursdag på samme tid hvert år, uansett hvor i verden og livet man måtte befinne seg. Og man kan jo kanskje tenke at jo eldre man blir, jo mindre tenker man over bursdagen sin som noe spesielt. Men hva er egentlig en bursdag? Burde det ikke være en feiring av at man ble født? Fikk livet i gave? At man fremdeles lever, har håp og muligheter? Jeg nekter å tro at det finnes noen som helst som ikke setter pris på å bli husket på dagen sin. Å få en gratulasjon. Ett klapp på skulderen. Bare ett tegn på at folk ser en, husker en og synes det er fint at man eksisterer.

kort jeg har fått av en av mine brevvenner :)

Om man da befinner seg i en situasjon hvor så og si alt er tatt fra deg. Friheten. Kanskje har all familie og tidligere venner forlatt deg. Du føler deg glemt. Ensom. Usynlig. Personlig kan jeg ikke tenke meg noe verre.

Da blir plutselig ens bursdag noe enda mer spesielt. En dag med ekstra trykk - for det positive eller negative. Å bli helt glemt på bursdagen - ikke få en eneste gratulasjon. Ikke ett smil. Ikke noe som helst. Hvor skadelig det må være for noens psyke klarer jeg ikke engang se for meg.

Men det jeg vet, er at man kan gjøre en forskjell. For tenk om man får ett kort - en gratulasjon - bare en aldri så liten anerkjennelse på ens eksistens denne dagen. Jeg vet med sikkerhet, at det kan folk i en slik situasjon leve på lenge.

Så kanskje du kan lyse opp noens liv med en gratulasjon? Ett lite kort? Ett smil gjennom posten?

Her (link) finner du WAPs sider for fanger som snart har bursdag. Kjøp eller lag ett lite kort med en gratulasjon og send det til noen. Det gjør så ufattelig mye. Du trenger ikke engang sende med adressen din, om du ikke vil ha svar, men det kan også være en kjempefin start for et brevvennskap, om man ikke vet helt hvordan man skal begynne et første brev. Send et kort da vel! Send to!

Det var slik jeg fant mine to siste brevvenner - jeg gratulerte dem med dagen. Og nå er de definitivt to av de mest awesome menneskene jeg kjenner.

Gjør noe lite, og gleden blir stor. For deg, for dem - eller kanskje begge to?

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

Det aller første brevet

Det aller første brevet kan noen ganger være det vanskeligste. Så mange ting er jo enda uvisse – leter vedkommende fortsatt etter en brevvenn? Vil de være interessert i å skrive med noen fra Norge? Du vet det ikke enda, men kanskje er dere perfekte brevvenner for hverandre. Bare en måte å finne det ut på!

I og med at du på dette tidspunkt mest sannsynlig ikke vet så mye om brevpost-reglene for akkurat det aktuelle fengselet kan det lønne seg å holde brevet så «simpelt» som mulig – penn på papir. Å dekorere litt med penn eller blyant skader nok aldri, men annen dekorasjon kan det være lurt å holde tilbake på i første omgang – til man vet hva som går gjennom. Likevel vil man jo gjøre litt utav det, sant? Og da er det innholdet som teller.

Alle er nysgjerrige på hvorfor du valgte å skrive til akkurat dem – var det noe i deres profil/annonse som gjorde at du tok det valget? Der har du jo det perfekte utgangspunkt – det de allerede har skrevet om seg selv. Responder på det. Om dere har noe til felles allerede, skriv om det!

Så er det jo selvfølgelig viktig å introdusere seg selv – få med relevante fakta. Hva vet du om dem? Gjengjeld den informasjonen. Dann ett mentalt bilde av hvem du er. Personlig har jeg aldri sendt med bilde i første brev, mye fordi at jeg ikke vil at hvordan jeg ser ut skal veie for eller mot at de ønsker å skrive med meg. Også fordi at jeg ikke vet om de har noen som helst interesse av å svare, så det ville føltes litt bortkastet – da er det mye bedre når de spør om bilde i sitt svar-brev, noe alle har gjort.

Men så er det jo også spennende om man holder litt tilbake – alt trenger ikke fortelles med det samme. Det handler jo om å skape nysgjerrighet, og man skal jo ha noe å snakke om senere også. Og tro meg – det vil ikke være vanskelig å finne noe å fylle brevene med! Prøv og sett deg selv i deres sko – om noen sendte deg ett brev med ønske om å bli din brevvenn, hvilken info måtte du ha for å kunne ta en avgjørelse på om du ville svare? Vær høflig og legg grunnlaget for en respektfull og oppmerksom kommunikasjon.


Kanskje har du hørt noe skremsel om at man må være veldig klar og tydelig fra starten på at man ikke er ute etter noen romanse? Vel, fra mitt ståsted føler jeg at mange av disse utsagnene er ganske "ovenfra og ned". Temmelig dramatiske. Selv har jeg aldri skrevet med store røde blokkbokstaver at "du må faen ikke prøve deg på meg!", og likevel har jeg aldri følt at noen har vært i nærheten av å gå over grenser til hva som ikke er greit. Man kan jo kanskje tro at disse mannfolka/kvinnfolka er utsulta på kontakt fra det motsatte kjønn etter mange år uten, og kun tenker på en ting, men min erfaring tilsier at de heller setter pris på oss som mennesker på en helt annen måte.

Hver og en jeg har skrevet med har vært ekstremt ydmyke, høflige og trådd mye mer forsiktig enn de hadde trengt. Det er ikke sånn at vanlige, edru mannfolk/kvinnfolk antar du vil gifte deg med dem om du snakker til dem her i det fri heller? Nei, og slik er det som oftest ikke med de innsatte heller. For all del. Men du merker det nok ganske fort ut i fra brevvenn-profilen/annonsen deres, hva de ser etter. Begynner det med "Hi there beautiful! I’m looking for the woman/man of my life" trenger du jo kanskje ikke satse på akkurat vedkommende – såfremt det ikke er akkurat det du ønsker da. Men da vet du jo ca. hvor landet ligger.

Enkel huskeliste:
Navn, alder, kjønn, hvor du kommer fra, hvorfor du valgte å skrive, generelle hobbyer og interesser, evt. litt om din familiesituasjon, evt. yrke eller hva du driver med, eventuelle forhåpninger eller ønsker til ett brevvennskap – gi litt inntrykk av hvilken brevvenn du vil være, noen spørsmål til dem – siden de forhåpentligvis vil svare deg og da har noe å bygge videre på og ikke minst; HUSK Å LEGG VED DIN FULLE ADDRESSE! Hvis ikke får de jo rett og slett ikke svart. Jeg pleier å legge med hele adressen min på en lapp i første brev, og skriver det alltid bakpå konvolutten.

Happy writing!

‘Till pen meets paper..

Julie Wilhelmine