En stk. letta frøken!

Klokka er kvart på sju, og tiden tikker seg stadig nærmere halv ni. I dag har hjertet banka noen slag raskere enn normalt tror jeg, men det blir nok ingenting imot hvordan det vil banke når det nærmer seg halv ni. For litt over en uke siden fikk D lagt meg til på en side kalt Corrlinks, hvor en kan sende «mail», og siden det har jeg daglig sendt meldinger med ham. Rimelig kul greie egentlig, for det er gratis. Men så på mandag spør han meg om han kanskje kan få nummeret mitt. Første jeg gjør er å logge på Facebook bare for å skrive Julie en melding, «Å shit, å shit, å shit, D spurte om nummeret mitt!!!! ÆÆÆæææææh!! xD :D :O» Og jeg føler egentlig at den meldinga uttrykte tankene mine perfekt. Jeg ble jo både glad og sjokka/stressa, i tillegg til litt oppgitt over meg selv på grunn av reaksjonen. Haha.

Men selvfølgelig ga jeg jo han da nummeret mitt.

Siden det har hjertet banka litt ekstra mye, fram til vi fikk avtalt når han skal ringe og sånt. De ligger åtte timer bak oss, og det er noe med når han har mulighet til å gå ut og ta den telefonen.. Men nå er da planen at han skal ringe en gang mellom halv ni og kvart på elleve. Så her sitter jeg da, og prater engelsk med meg selv for å komme litt inn i det. Nerver i høyspenn. Og ikke har tiden gått fort resten av dagen heller; jeg har fått meg selv til å rydde rommet mitt, skifte på kattedoen, ta oppvasken, vært på butikken … ja, bare gjort alt jeg har kommet på for å få tiden til å gå.

Så nå blir det bare spennende å se om vi kommer gjennom eller om jeg ender opp med samme registreringstullet Julie måtte gå gjennom. Satser på at vi slipper det og at jeg ikke helt glemmer hvordan jeg snakker engelsk eller puster. 18.52, I’m out.

Så! Jeg sitter der og klokka passerer 20.30. Ingen ringer. Klokka blir ni, fortsatt ingen telefon. Jeg begynner å slappe av og tenker at han sikkert ikke gadd likevel. Så plutselig ringer det. «Ukjent» står det, og jeg tar rolig opp telefonen. Svarer. Og finner med en gang han begynner å snakke, at dette var søren meg ikke _noe_ å være nervøs for. Jeg hadde sittet og sett for meg mange mulige scenarioer; hvor jeg enten bare ikke klarte å si noe, at vi ikke kom gjennom, eller at ingen av oss kom på noe å si. Men sånn ble det på ingen måte, for enklere fyr å prate med tror jeg aldri jeg har «møtt».

Om timene fram til det hadde gått like fort som det kvarteret vi snakka, hadde denne dagen vært over for leeeenge siden. Åh, en stk letta frøken som måtte gå seg en tur etterpå – vel, etter å først ha ringt Julie selvfølgelig.

Jeg skal innrømme det – at da jeg i fjor bestemte meg for å begynne å skrive brev til noen i fengsel, hadde jeg aldri i verden sett for meg at jeg skulle snakke med dem på telefonen. Men fy søren, så glad jeg er for at jeg nå har gjort det – og ikke minst for at det gikk så bra. Det hørtes så absolutt ikke ut som det blir siste gangen han ringer heller, så det er jo rimelig kult.

…ville bare si dette til slutt…: Nå snakker jo både jeg og Julie med (noen av) våre brevvenner på telefon, men bestemmer du også deg for å skrive til en innsatt, betyr det ikke at du må gi dem nummeret ditt. Det handler alltid om hvor du setter dine linjer og hva du føler deg komfortabel med. For det første er det ikke sikkert at alle vil spørre (bare en av fire har så langt spurt meg), og for det andre godtar de det om du forklarer at du ikke føler deg helt vel med det.

Monika