Farlig å skrive til en innsatt?

Det virker som om det er flere som tenker at det å skrive til en innsatt nesten er på grensa mot en farlig eller skummel «opplevelse». Jeg har hørt og lest om at folk advarer mot det å bare hoppe ut i det uten å tenke seg om. Tenkte bare jeg skulle skrive litt om nettopp dette, i og med at jeg nå føler jeg begynner å ha et rimelig godt inntrykk av hvordan ting faktisk er.

Nå skal jeg selvfølgelig ikke ta dem alle under samme kam. Som oss ute i den frie verden, er også disse menneskene bak murene ulike. Jeg kan ikke love deg at du ikke vil møte på en kjip person gjennom et brev, på lik linje som jeg ikke kan love at du ikke vil møte en kjip person på skola, jobb eller toget. Men det som er, er at sjansen for en dårlig erfaring med brevveksling ikke er så stor.

Som jeg ser det, kan det være to baksider ved det å skrive til en innsatt:
- Han eller hun viser seg å rett og slett ikke være god. Skulle dette skje; velg enten å ikke skriv tilbake, eller send et brev og forklar at du ikke kan fortsette kontakten. Uansett trenger du ikke bekymre deg for at vedkommende dagen etter vil komme og banke på døra di.
- Han eller hun begynner å - og gir seg ikke - be om ting som penger/økonomisk støtte o.l. Skjer dette, vil jeg bare vise dere til dette blogginnlegget som L skrev.

Men jeg har selv ikke opplevd noe av dette. Jeg har fire brevvenner, og har kun hatt gode erfaringer gjennom det å bli kjent med dem. Noe jeg spesielt har merket meg er at de virker sårbare, er redde for å trå feil. For dem kan du bli en person å lene seg på, en person å stole på og en venn å le med. Og dette går så absolutt begge veier. Jeg har jo ikke kjent dem veldig lenge ennå, men føler faktisk at jeg har fått meg venner for livet:

- «...I will value your friendship for the rest of my life if you will have me» -L.

Jeg mener ikke at du bare skal hoppe ut i det, men jeg vil heller ikke at du skal stoppes av tanker som at du er redd for at de er dårlige mennesker e.l. Min personlige erfaring med fire av disse mange, mange menneskene, er at de gjorde noen dårlige valg en gang for mange år siden, og nå prøver å gjøre opp for de feilene. Jeg tror bare det viktigste å tenke på er at en kan komme til å bli viktig i den innsattes liv – og vurdere om en synes det er ok eller ikke. Jeg for min del er kjempeglad for å ha fått blitt en del av livene deres, og føler det bare har vært positive møter. Og jeg gleder meg enormt til å bli enda bedre kjent med dem.

Monika