Det å skrive med en «child molester»

Jeg tenkte i dag at jeg skulle skrive om brevvennen min som jeg vil velge å kalle x. For litt tilbake skrev jeg om Anthony Stockelmann, en child molester, og nevnte da at jeg selv skriver med en som sitter inne for noe slikt.

Jeg kommer ikke til å skrive akkurat hva han har gjort, både fordi jeg ikke vet alle detaljene og fordi jeg uansett ikke føler det er nødvendig. Men jeg kan si som så at x allerede har sittet inne i noen år og fortsatt ikke vil komme ut på rimelig lenge, på grunn av sexual assault mot et barn. Dette er selvfølgelig utrolig fælt og jeg skal ikke en gang prøve å si noe om hvor feil en slik gjerning faktisk er. For det tror jeg de fleste av oss forstår. Så da virker det kanskje litt selvmotsigende at jeg likevel valgte å skrive til x, når jeg visste hva han hadde gjort?

Valentinkortet jeg fikk fra ham. Tro det eller ei; jeg har fått inspirert denne mannen på over 40 år til å ville lære seg å tegne..!

Helt ærlig, når folk spør «Hva sitter de du skriver med inne for?», kvier jeg meg litt for å fortelle om x. Noen ganger gjør jeg det ikke heller. Derfor har det tatt meg tid å skrive så konkret om ham som jeg nå gjør her, fordi jeg ikke helt har visst hvor jeg skal begynne, men også fordi jeg har hatt lyst til å bli kjent med ham først. Danne meg et bilde av hvilken mann dette egentlig er.

X var den første jeg fikk svar fra, og jeg husker hvordan jeg satt og smilte meg gjennom brevet hans. Jeg merket at han hadde humor, at han var reflektert og interessert i å høre om livet mitt og om tanker og meninger jeg satt med. Det fortsatte slik i neste brev også, men da med mye mer personlige tanker fletta inn; jeg tror han skjønte at jeg ikke var av de mange som kun sendte et brev og så aldri ga lyd fra seg igjen. Han hadde hatt mange av dem. Siden det har ting bare blitt mer og mer personlig – han har sagt at han har gitt meg mer av hans personlige tanker på spesielt troen hans, enn han har gitt til noen andre.

Jeg har ikke spurt om detaljer rundt det han gjorde og vet jeg ikke kommer til å gjøre det heller – jeg har ikke spurt noen av de jeg skriver med om det. Likt for dem alle føler jeg at det er noe de selv må avgjøre når og om de vil fortelle meg. Men i de siste brevene sine har x begynt å bevege seg tilbake til fortiden og han har gitt meg et inntrykk av hvilken mann han var den gangen han gjorde det som satte han bak lås og slå. Helt ærlig kjenner jeg ikke igjen mannen han beskriver.

X var preget av en barndom som ikke var som alle andres og ting skjedde med ham, som ikke skal skje et barn. Og det ødela ham på en måte som gjorde ham – etter hans egne ord – ekstremt egoistisk og ga ham et helt feil syn på kjærlighet. Han har sagt han nesten er «glad» han kom til fengsel, at han trengte det for å komme seg på rett vei, til tross for at han mottar dritt der inne. Se hvordan det gikk med Stockelmann og dann dere et bilde for hvordan hverdagen for en child molester i fengsel kan bli.

Og han har kommet seg på rett vei. X prøver å gjøre alt han kan for å «gjøre opp» for det han gjorde; han gjør virkelig det han kan for å prøve å redusere «hans» type krminalitet. Han vet han ikke kan ta det tilbake og gjøre det helt bra, men han gjør det han kan. Og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har møtt en mann som på en så åpen måte forteller personlige ting, og som viser følelser på samme måte som han gjør. Han viser seg gjennom brevene sine som en så kjærlig og takknemlig mann jeg aldri har sett maken til.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg for å forklare hvorfor jeg synes det er greit å skrive med x, og hvorfor jeg får et ekstra stort smil hver gang jeg får brev fra akkurat ham. Men la meg si det slik; jeg prøver å se forbi fortiden hans og prøver å fokusere på den mannen jeg blir kjent med. Den mannen han er her og nå, og jeg vet det betyr enormt mye for ham. Og en ting er i alle fall sikkert; jeg har fått en venn for livet.

Monika