Min brevvennhistorie - Julie

Kanskje husker du også før i tiden, da det var masse brevvenn-annonser i barne- og ungdomsblader som Julia, Topp, Penny osv.? Vel, jeg var en av dem som elsket slike annonser og fikk meg mange brevvenner, på den tiden andre jenter rundt om i Norge på samme alder. Ettersom jeg ble eldre begynte jeg å skrive med folk utenfor våre landegrenser – i USA, Litauen, Finland, India osv. Det var alltid stas å finne unike konvolutter i posten med brev som var personlige.

Det er en spesiell måte å bli kjent med noen på. Få innblikk i deres liv og tanker. Likevel føltes det aldri særlig spennende, og etter få brev ble de fleste uinteressante. De var jo alle i ca. samme situasjon som meg – med skole, familie, vanlig hverdag.. Brevene ble like. Uinspirerte. Jeg har hørt mange fortelle om katten sin og skoledagen. Så blir folk lei. Finner ut at de «ikke har tid» til brevskrivingen. Greit nok.

Men jeg ville ikke gi opp brevkorrespondanse. Mail er langt i fra det samme – og folka var like uinteressante uansett. Så kom jeg på det, tidlig i 2011, hva med å skrive brev til noen i fengsel? Tanken var spennende. Jeg har alltid vært så fascinert av fengselsdokumentarer fra Amerika, og selv om man kan si mye om de forskjellige folkene man finner der inne er vel en ting sikkert for de fleste – de er langt i fra kjedelige.

Etter mye research fikk jeg også forståelse for at det er nok få her i verden som setter så stor pris på brev som akkurat disse menneskene. Noen av dem har ingen kontakt med venner eller familie utenfor, de er gitt opp og glemt. Personlig kan jeg ikke tenke meg noe verre enn den intense ensomheten. At absolutt ingen tenker på deg. Ingen ser deg. Jeg ville skrive brev til noen som satte pris på det. Som var interessante. Som kunne dele tanker og erfaringer. Som hadde «tid» til å skrive tilbake. Det var jo perfekt!

Jeg utviklet en stor forakt for dødsdommen de fortsatt gir i USA. Den sitter ikke riktig hos meg. Derfor valgte jeg først å skrive til to menn på Death Row i San Quentin Prison. Jeg har aldri angret ett sekund. Aldri har jeg følt meg så satt pris på – for å gjøre så fryktelig lite. Det var ikke for å være noen helgen at jeg satte i gang dette her, men de får deg nærmest til å føle deg som en. I hvert ett brev får jeg takk for at jeg tar meg tid. For hver en krusedull jeg har pyntet arket med. For hvert ett spørsmål jeg stiller. For hver en fundering jeg deler. For at jeg lar dem «rømme» i tankene en liten stund. For at jeg gir dem en grunn til å smile. Noe å gjøre. For at jeg ser dem. Tenker på dem.

Kanskje har de gjort noe dumt – jeg vet ikke. Det er ikke min oppgave å dømme dem for tidligere handlinger – tusenvis gjør nok det allerede. Men jeg tror, ærlig og oppriktig, at alle har noe positivt å bidra med. Alle har verdi.

Nå, i November 2013, har jeg totalt 6 brevvenner – alle i fengsel. Noen skriver jeg masse med, andre ikke like mye. Det er naturlig. Det er flott. Hver og en har gitt meg så utrolig mye i form av latter, tankevekkere, glede og historier. Til og med gaver har jeg fått, til min store overraskelse. Av alle mennesker jeg har vært i kontakt med i løpet av mitt liv har disse folka i fengsel i USA vært dem som har behandlet meg- og kommunisert med mest verdighet, høflighet og takknemlighet. Det hadde jeg aldri forventet. Å sette i gang med dette har vært noe av det aller beste jeg har gjort noen sinne, og det er derfor jeg med iver deler mine erfaringer og tanker med andre. Alle burde oppleve dette! Alle burde gi det en sjans!

Tenk å få erfare noe så fint, samtidig som du gleder noen andre i så stor grad – kanskje som den eneste.

   

'Till pen meets paper..

Julie Wilhelmine