Jeg har aldri vært noe flink til det. Ikke i det heletatt. Om noe har oversteget en viss terskel av redsel og noia, har jeg bare latt det være. Gjemt meg bort. Herregud, jeg var hu som alltid betalte folk for å handle ei sjokkomelk til meg, så jeg skulle slippe det redselsfulle oppdraget selv. Sier ikke mer.
Men jeg begynner nå å nærme meg ett punkt hvor jeg tror jeg er ganske så uovervinnelig. I gårkveld var det på’n igjen med å ringe over den store dammen. Telmate hadde endelig svart på mailhenvendelsen min, men ikke med annet enn ett nummer jeg skulle ringe for å få hjelp. Greit nok.
Igjen, telefonkø som virker å vare i det uendelige. Men det var for så vidt bare litt over 15 minutter. Likevel. Ei jente svarer- høres ikke ut som hun er noe eldre enn meg selv. Det er noe med det å vente så lenge i kø, lyttende til en automatisk robot bable om det samme om og om igjen, og så plutselig blir det brutt og ett levende menneske tar ordet. Man skvetter nesten der man sitter, og det er ikke bare-bare å komme på hvorfor det var man ringte.
Men joda, jeg fikk stokka frem ærende mitt. «Hi! This is Julie Schick from Norway calling. I’m having a lot of issues with having my phonenumber verified, and I was wondering if you would be able to help me with that?» Noe i den duren. Og joda, det skulle hun sjekke for meg. «What is the number you are calling from?» Uhm.. Litt tatt på senga der. Ser du ikke nummeret mitt? Må jeg lese det opp? Okei.. «Nine..» fikk jeg akkurat begynt med, før en automatisk beskjed overdøvet meg, sa noe om «distance» før samtalen ble brutt.
Der satt jeg som ett spørsmålstegn. Avstand? Er det for lang avstand herfra til USA..? Avstand skal da vel ikke ha noe å si, så lenge man har dekning? Hæ?
Jeg måtte psyke meg litt opp der, for nå ble det jo litt småflaut og vanskelig. Men jeg måtte jo bare forsøke igjen. 17 nye minutter i venting. Ei jente svarer – muligens den samme, jeg får det aldri med meg. Jeg får lest opp nummeret mitt, postnummeret mitt, fortalt hvor brevvennen min sitter inne, navnet hans.. Vel, hun får ikke gjort noe, men sier en ekspert skal komme om 30 minutter, og ber meg ringe tilbake da. Okei.
Det går vel kanskje en times tid før jeg ringer igjen. Snakker med ei jente. Blir satt over til en spesialist. Mer venting.. Men så må jeg si – han spesialisten var virkelig en hyggelig skrue. «Hi Julie! How are you?» Jeg ble litt paff, men fikk svart, og spurte tilbake. «I’m good, thank you for asking me too, Julie!» Haha. Det skal de ha i USA, de er utrolig høflige – i alle fall de jeg har snakket med så langt. Han der snakka jeg ganske lenge med. Gikk gjennom masse informasjon, og ble igjen litt paff da jeg skulle stave navnet mitt. Ikke gjort det før, men joda – kom meg igjennom det også. Men han fant meg ikke i systemet. «Uhm.. I don’t know if it matters, but my full name is Julie Wilhelmine Larsen Schick – but please don’t make me spell that» – jeg fikk han i alle fall til å le. Han prøvde virkelig å hjelpe meg, men ba meg sende inn skjemaet på nytt, og denne gangen skrive 00147 før nummeret mitt. Ikke vet jeg hvordan det gir mening, siden 001 er landskoden for USA, men jeg gjorde som han sa.
Senere fikk jeg høre fra noen at koden ut fra USA er 011 så at det kanskje burde være 01147 og så nummeret mitt, så jeg sendte inn ett skjema med det i tillegg.
Ett av dem må ha fungert, for i løpet av natten fikk jeg mail fra Telmate hvor det sto:
«Hello Julie,
We were able to verify your identity with the information you sent. You should now be able to accept phone calls from the inmate without having to go through the verification process. If you have any questions, please feel free to give us a call back at 866-516-0115.
Thank You,
Telmate Verified»
Så det ser ut til at et eller annet har fungert, og jeg håper at om brevvennen min ringer igjen, vil jeg kunne svare med det samme. Det hadde vært stas! På online profilen min er det fortsatt galt nummer som står, og jeg får ikke verifisert det, så hva som er greia med det aner jeg ikke. Men så lenge telefonen fungerer på sin ende, og online profilen på sin er det vel greit. Krysser fingrene!
'Till pen meets paper
Julie Wilhelmine
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar