Min brevvennhistorie - Monika

Det tok meg vel rundt fire år med «vanlig» brevskriving før jeg bestemte meg for å prøve å skrive til noen i en helt annen livssituasjon enn jeg selv er i. Jeg bestemte meg i 2009 for å finne meg brevvenner rundt om i verden – og gjett om jeg fant mange. Siden det har jeg ganske jevnlig kunne finne brev i postkassa, men til slutt har det blitt så mye av det samme. Misforstå meg rett; jeg har gjort meg mange erfaringer med dette og lært mye om både andre kulturer og levemåter, men etter hvert har det stort sett alltid blitt lite å snakke om – og brev etter brev går på å fortelle at «i dag var jeg på skolen».

Det var ikke slike samtaler jeg hadde sett for meg da jeg først begynte å skrive brev. Så etter hvert gikk jeg litt lei og ville strekke meg mot noe nytt. Det var uaktuelt å legge ned penna helt og slutte å vente meg brev i postkassa nå og da, for er det én hobby som virkelig ligger nært hjertet mitt så er det nettopp dette. Jeg har aldri vært av de mest pratsomme, og har alltid følt jeg formulerer meg mye bedre skriftlig, så for meg er brevskriving en flott måte å kunne uttrykke meg på.


Jeg bestemte meg vel i slutten av september, etter at jeg lenge hadde hatt tanken om å heller skrive til noen i fengsel, surrende rundt i hodet. Idéen fikk jeg av Julie, siden hun flere ganger hadde nevnt at hun gjorde det – men da hun begynte var jeg selv under 18 og kunne ikke skrive til dem; så jeg satte meg ikke så mye inn i det. Men så var jeg plutselig 18 år. Og en helt ny verden var med ett åpnet.


Da jeg først begynte å se etter noen å skrive til, hadde jeg egentlig ikke tenkt mye på hva slags folk jeg ville skrive til. Ville jeg skrive til noen som ennå har en lang soningstid foran seg? Til en ung en eller har ikke alder noe å si? Var det en spesiell forbrytelse som gjorde at jeg ville, eller for all del ikke ville skrive til disse personene? For min del var stort sett alle veier åpne, så lenge det ikke var åpenlyst personen var stolt over å ha begått en forbrytelse, eller var tydelig på det at vedkommende kun så etter et forhold.


Så plutselig hadde jeg funnet flere å skrive til. Mange så spennende ut, men som det alltid er, var det noen som spesielt utmerket seg. Til nå har jeg skrevet til fire personer. Alle med ulike dommer, og selvfølgelig alle med helt ulike personligheter. Så langt har jeg fått svar fra to av dem, som begge har virket som reflekterte og oppegående personer.

Nå må det jo nevnes at jeg ikke har vært like lenge «inn» i dette som Julie har og derfor ikke har gjort meg like mange erfaringer. Jeg kan ikke si at jeg kjenner dem jeg skriver med veldig godt ennå, men ut ifra førstebrevene jeg har fått av to av dem, har jeg store forhåpninger til dette. Måten de formulerer seg på og ser ut til å faktisk kommentere absolutt alt jeg skriver til dem, gjør at jeg føler dette ikke bare vil bli en interessant, men rent givende reise og nye muligheter til virkelige vennskap.

Så for alle der ute som kanskje er interesserte i å få noe nytt inn i livet sitt og å prøve noe som faktisk ikke kan lyse opp bare dagen, men også deler av livet til en person, anbefaler jeg å gi det en sjanse. Man taper ingenting, og hvem vet, kanskje finner man en venn for livet?

Monika