The heart of the matter

Jeg må innrømme jeg føler meg litt fæl for at det er så stille her nå om dagen. Men det betyr fortsatt ikke at vi har gitt opp verken bloggen eller brevvennene våre. Heldigivs har L ennå mye i tankene, så jeg fikk et nytt innlegg i et brev her på tirsdag, som jeg tenkte å få delt nå.

The heart of the matter

Inmates, as a general rule, do not know hot to have a healthy relationship of any sort. This is especially true when it comes to an intimate one. Often when someone answers an inmate’s web-page, he/she (the inmate) will cling to that person like they were some sort of life support. This can lead to much heartache for both people.

You, out there, must realize that to us in here, the fact that you have responded to our call for … something makes you attractive, beautiful even. In my own opinion, anyone who reaches out to someone incarcerated is beautiful beyond comprehension. Each of you who do this have my respect and my love for always. My peers, though, may not understand how to react appropriately to the fact that you want to reach out in love and friendship.

What this means is that you will have to define the boundaries of the relationship. Do not allow the inmate to define the relationship, most often he/she will not know how. Be up front and do not allow misconceptions about the relationship to fester. I would rather be hurt a little at first than to have my heart broken at some later date. I for one have had my heat broken enough, and I’ve broken more hearts than I have ever wanted to.

Can you see that it almost seems as if you are raising a child when you write an inmate? :) It is almost true. It is a prominent aspect to inmate psychology, we are immature and insecure and don’t know how to function in a polite society. We must have others teach us how to treat them, how to be a friend and how to love. You can liken this to the scene in the movie “Jerry Maguire” when Renée Zellweger was talking to her sister she said something to the effect that she was raising Maguire to the man he could become. That is to true in the scenario of dealing with inmates. Most of us need to grow, and we cannot do it in our own. Most often this will lead to friendships, less often intimacy, and hopefully always something full of joy.

My wish for each of you out there is that you might know peace and happiness. My thanks

Making a difference

Det er en så trist og brutal verden vi lever i, og dette fikk vi så absolutt bevist da "Dennis McGuire ble henrettet med giftsprøyte ved Southern Ohio Correctional Facility i Lucasville i Ohio" for bare et par dager siden, og "hev etter pusten i 15 minutter før han døde" fordi den nye miksturen i giftsprøyta de brukte ikke fungerte "godt nok" (les her). Skrev så vidt om årsaken til den nye miksturen i et innlegg litt tidligere her. Men heldigvis er det da noen deler av verden som ennå er fine; nytt brev fra L på torsdag, og han hadde igjen med et innlegg jeg kunne dele her.

Making a difference

So, you’ve decided that you want to write someone who is incarcerated. You might have already found someone that you want to write or you’ve decided what you are looking for in someone that you want to write. The next question to ask yourself is what you want to accomplish in that persons’ life. Do you want to be a friend, an inspiration, a mentor, the list goes on and on. It is something that you don’t have to set in concrete as it can change and develop as your relationship with an inmate progresses.

The key to developing anything more than a superficial acquaintance with an inmate is persistence and consistency. The reason is that most inmates are not familiar with relationships that do not involve family, sex, or money. The idea that someone might be interested in them or their welfare without wanting or giving something material in return is foreign to them. There is normally a wall around the heart of an inmate that can be difficult to overcome. This is where your persistence and consistency come into play. Because when things get dicey or feelings come into the picture, an inmate may try to push away from that; it is a scary place for him or her. This is an almost instinctive response, but if you push right back, being firm in your ideals and commitment to them, then something real and positive can blossom. I’ll give you an example:

D—found I—on an inmate site. They wrote for about 2 months before I— asks D— for some money. D— writes and tells I— that no money will be sent but that he would like to be I—‘s friend. I— writes an ugly letter and tells D— that there will be no more letters. 

D— writes back to I— and tells I— that he believes that they could be good friends if I— understands and respects D—‘s boundaries. D— tells I— that he is looking forward to hearing from him. 

I— does not respond. 

D— keeps writing I— and telling I— about what is going on in his life and expressing an interest in I—‘s life. This goes on for about 3 months. 

I— finally responds to D--. 

From this point on I— begins to develop an understanding that he can be valued for himself and value others not for some gain or expectation but just because they care for each other. This could be a turning point in an inmate’s life, the point where healthy relationships begin. And it did not cost more than an hour and a stamp every couple of weeks, well and a heart that truly cares.

The above was a story told to me by another inmate. It was a neat story to hear him tell it. He tried to put a cool spin on it, about how he gave in to this person even though he would not send him any money, like he was doing him a favour. I could tell, though, that he valued his friendship with D--. It was a place where I— didn’t have to wear a mask or hide behind some expected mentality. I—‘s life had changed, and he didn’t even realize it. I did, and I thanked God that this person I didn’t even know showed such caring in his consistency and persistence.

In this way is the world changed, one life at a time.

"USA henretter stadig flere med bare én gift"

Monika sendte meg link til dette i dag, og jeg følte for å dele det. Jeg får litt frysninger når jeg ser på bildet, da mine to første brevvenner begge sitter på Death Row i San Quentin State Prison.. Jeg håper virkelig de aldri, aldri blir stroppet fast til den stolen der.

38 personer ble henrettet med gift i USA i fjor. Her fra dødskameret ved San Quentin statlige fengsel. Foto: AP Photo/Eric Risberg

Utdrag fra atrikkelen:
"39 dødsdømte fanger ble henrettet i USA i 2013. Av disse ble 38 henrettet med giftinjeksjon viser en oversikt fra Death Penalty Information. Bare en mann blle henrettet ved elektrosjokk.

Praksis i USA har vært at henrettelsene skjer ved at gift injiseres i de dødsdømte fangene i tre trinn, i en svært spesifisert metode utformet av medisinske eksperter.

Først bedøves den dødsdømte med stoffet thiopental, deretter lammes åndedrettsmusklene med pancuronium bromide og til slutt injiseres kaliumklorid som stopper den innsattes hjerte.

De tre trinnene skal sikre en rask, smertefri død.


Benytter bare ett stoffDenne metoden er imidlertid ikke lenger den vanligste metoden. Oftere og oftere benyttes bare ett stoff, ifølge PolicyMic.

Av de 38 gifthenrettelsene i fjor, var dette tilfellet i 24 av tilfellene.

En av årsakene til at dette har blitt vanlig, er at USA har hatt problemer med tilgangen på stoffene de benyttet i tretrinnsprosedyren.

Når bare ett stoff benyttes, økes sjansen for at noe kan gå galt under henrettelsen betydelig, advarer Orrin Devinsky, neurolog ved Langone Medisinske senter ved New York Univercity overfor PolicyMic.

Dette ble spesielt tydelig da Romell Broom ble forsøkt henrettet i Ohio i 2009. Etter to timer var han forsatt i live, og henrettelsen ble avbrutt.
Han venter fortsatt på at dødsstraffen skal gjennomføres."

Kommer aldri til å slutte å si det; Why do we kill people who kill people to show people that killing people is wrong? Og tankene mine går også til "The Bill of Rights" og paragrafen som blandt annet sier "Excessive bail shall not be required, nor excessive fines imposed, nor cruel and unusual punishments inflicted". Det virker som om hva som sees på som "cruel" er svært forskjellig i mine øyne og mange andres..

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

For å nevne en litt tabu sak

For litt siden kom jeg over dette, om Anthony Stockelman (han ble flyttet til et annet fengsel etter denne hendelsen), som i 2005 ble fengslet for voldtekt av og drapet på en 10 år gammel jente:

Jeg vet jeg i manges øyne beveger meg ut på tynt farvann når jeg tar opp dette temaet. Saken er den at jeg selv skriver brev med en, velger å kalle ham x, som er en såkalt child molester. Skal ikke gå nærmere inn på saken hans og hvordan jeg føler det er å skrive med ham, i dette innlegget – det skal jeg gjøre senere – og tenker å heller bare legge ut noen tanker rundt akkurat denne behandlingen Anthony Stockelman her fikk (reportasjen kan leses her).

Greia er at jeg fant dette bildet et sted hvor folk kan kommentere. Og det skjønte jeg at de ville gjøre på en slik sak. Bildet hadde oppimot 200 kommentarer da jeg gikk inn på det, og jeg leste hver eneste en av dem. Jeg må innrømme jeg blir helt stum når jeg leser noe av det folk får seg til å skrive, «hope they raped him too», «wish they had killed him», «this is justice» er vel hva mesteparten sier. For å komme med et par andre eksempler:

“… Rapists, murderers and anything in between should be tortured to an inch of their life, day after day. Why? Because by doing such things, you lose your right to call yourself a human and you become a monster. And I wouldn't have any problems with becoming a bigger monster just so I'd be a nightmare to these fuckers.”

“Im glad that guy got what was comin to him...but I would have done worse to him.”

Det er dette sikkert 90 % av kommentarene uttrykker. Og jeg klarer virkelig ikke forstå det. Greit, jeg er enig – når en person går på barn slik, enten det er voldtekt, drap, annen form for overgrep eller hva det nå skulle være; en må få en straff. Men det er det verken oss «normale» her ute i verden eller andre innsatte som skal gjøre. Loven og straffesystemet i landet er det som skal utøve straffen. Heldigvis var det ikke alle som mente Stockelman fortjente det – så jeg tenkte jeg skulle legge med en av de kommentarene også.

“wait....so getting in jail for life is not enough ? I don't mean to say that what he did isn't horrible , but isn't that the point of being in jail ? You do something bad , you get punished by the law , not by other people. Think a bit : allowing criminals to rape , and abuse , maybe even kill another human being , while being in a place meant to reform them....and teach them how to respect the law...is a bit counterproductive , is it not ?”

For meg er det bare ikke riktig å høre at de blir behandlet slik. Og jeg kan virkelig ikke få meg selv til å forstå hva det er som gjør at helt «vanlige» folk kan si de støtter behandlingen, og si at de selv ville gjort det samme – eller til og med gjort dem verre ting. En som sitter i fengsel får straffen sin nettopp ved å sitte i fengsel; ved å få livet sitt i den frie verden stoppet og ikke kunne leve det vi kaller et normalt liv. Selvfølgelig har han begått en grusom gjerning selv (både mot jenta og familien hennes), som gjør at han fortjente å bli satt i fengsel - jeg prøver virkelig ikke å si noe annet, men at han blir behandlet slik vil ikke gjøre om på fortiden. Det vil ikke gjøre noen noe godt.

Monika

Skal henrettes med uprøvd giftkombinasjon

Kom over en artikkel på VG i dag som fikk meg til å både heve et øyebryn og å riste skuffet på hodet. Denne artikkelen var merket med USA og dødsstraff, så dere kan vel selv tenke dere til hva den handlet om. Jeg legger med et utdrag fra artikkelen.

SKAL DØ HER: I dette dødskammeret i statsfengselet i Ohio skal 53 år gamle Dennis McGuire (innfelt) henrettes med en uprøvd blanding av medikamenter. Foto: AP/Ohio Department of Corrections

Mangel på et giftstoff gjør at fengselsmyndighetene i Ohio må henrette fanger med en tidligere uprøvd kombinasjon av legemidler. Først ut er 53-åringen Dennis McGuire.

Delstaten Ohio har bestemt seg for å bruke en tidligere uprøvd kombinasjon av to medikamenter for å henrette McGuire, som ble dømt til døden etter å ha voldtatt og drept en gravid kvinne, ifølge Fox News.

Statsfengselet i den amerikanske delstaten gikk ifjor høst tom for pentobarbital, stoffet som vanligvis brukes til å gjennomføre dødsstraffen.

Når 53-åringen skal henrettes den 16. januar vil fengselsmyndighetene bruke en kombinasjon av det beroligende stoffet midazolam og smertestillende hydromorfon. En slik kombinasjon har aldri før blitt brukt i en henrettelse.

EU-lovgivning årsak til mangelen

Årsaken til mangelen på stoffet er blant annet ny EU-lovgivning fra 2011, og at danske Lundbeck, produsenten av pentobarbital, samme år sluttet å selge legemiddelet til fengselsinstitusjoner.

Ohios dødsstraff-politikk pålegger staten å forsøke å skaffe beholdninger av pentobarbital fra apoteker som blander doser av stoffet tilpasset hver spesifikke pasient. Dersom dette ikke lar seg gjøre, er blandingen av to stoffer ansett som nest beste løsning.

Du kan lese resten av artikkelen her.


Dødsstraff er en av straffemetodene jeg aldri har forstått meg på, aldri har støttet og aldri vil støtte. Jeg kommer nok alltid til å leve etter dette sitatet; Why do we kill people who kill people to show people that killing people is wrong? Uansett hva den siktede har gjort, drap eller ikke, rett gjennom ondsinnet eller ikke … Det å ta livet av vedkommende går bare imot absolutt alt jeg tror på.

Survived By One: The Life and Mind of a Family Mass Murderer

Vil begynne dette med å ønske dere et godt nyttår. Håper dere alle vil oppleve mye flott i det kommende året. Har vært litt stille her de siste par ukene, men jeg tror jeg kan snakke på både min og Julies vegne når jeg sier brevvennene våre ikke har vært glemt i disse juletider. Jeg har faktisk funnet meg selv i å gruble over hvordan de har det nå i jula, opptil flere ganger daglig.

Uansett, jeg har også brukt tiden på å lese. Da jeg først begynte å se etter brevvenner, fant jeg mange, men kun noen jeg valgte å faktisk skrive til. Noen av de jeg ikke skrev til, syntes jeg likevel det var litt interessant å finne ut bakgrunnshistorien til. Tom Odle var en av disse, mye fordi jeg så han satt inne på livstid for mord. Snart fant jeg ut at det er skrevet en bok om ham, så jeg valgte å kjøpe den herifra. Jeg synes nemlig sånt er utrolig interessant lesestoff siden det forklarer saken fra flere sider og beviser at ting ikke alltid er så svart-hvitt som det kan se ut når folk får en straff. Tenkte jeg skulle dele den med dere; kanskje vil noen lese boken eller velger å skrive til Odle selv?

Survived By One: The Life and Mind of a Family Mass Murderer forteller om oppveksten til Tom Odle, hva som gjorde at han tok livet av hele familien sin og tiden i fengsel. Boken er bygd opp gjennom brev fra Tom Odle i person, mange sitater fra folk og fra under høringer m.m., refleksjoner rundt Toms handlinger fra fagpersoner …

Jeg skal verken komme med en analyse av boken, Toms oppførsel eller noe slikt, men tenkte bare å komme med en kort oppsummering. Tom Odle var 19 år gammel da han drepte hele familien sin (foreldre og tre yngre søsken på 14, 13 og 10 år) i 1985, etter at mora hans i flere år hadde slått ham (med belter); gjentatte ganger låst ham fast til sengen i flere timer om gangen; og ikke minst skjelt ham ut og sagt han ikke var god nok. Tom fikk sjeldent være ute med venner i starten av livet sitt og levde generelt under strenge forhold. Faren sa aldri noe på hva moren gjorde.

Opp mot tenårene kom han borti ting som kriminalitet, og stoffmisbruk og –salg. Folk i nabolaget ringte flere ganger til politiet på grunn av oppførselen hans. Forholdet til familien ble dårligere og dårligere og livet hans kom rimelig ut av kontroll. Etter en rekke hendelser (som dere nesten må lese boka for å høre), ba foreldrene hans ham om å komme seg ut av huset. Dagen han skulle flytte, drepte han hele familien.

Året etter ble han dømt til døden. Han satt på death row i 17 år, fram til straffen hans i 2003 ble endret til livstid fram til en naturlig død.

Som sagt skal jeg ikke gå inn på å analysere eller noe – men jeg tror at noe av det vi kan lære av Tom Odles historie er viktigheten i å se tegnene på et tidlig stadium. Det er mange som sitter fengslet fordi de drepte foreldrene sine (Tom har selv sagt at det egentlig var mora han ville ta – resten ble liksom bare med) etter år med mishandling. Og selv om jeg ikke sier gjerningsmannen i denne saken burde være løslatt, er jeg rimelig sikker denne saken kunne hatt et annet outcome om noen tidlig hadde hjulpet Tom og familien.


Jeg vurderte å skrive til Tom selv, men valgte å lese boken først. Nå har jeg likevel kommet til den konklusjonen at jeg ikke kommer til å gjøre det. I alle fall ikke nå; jeg har allerede funnet de vennene jeg ville finne. Så derfor legger jeg med adressen hans, om noen av dere skulle ha lyst til å skrive til ham. Jeg har inntrykk av at han – til tross for en fæl fortid – er en real type med mange refleksjoner og tanker rundt ting. Men om noen av dere skulle skrive til ham; husk å orienter meg om hvordan det går. Jeg er interessert..!

Tom Odle #N66185
Dixon C.C.
2600 N Brinton Ave
Dixon IL, 61021
USA

Monika