Etter å ha sittet inne i seks år og en måned, hadde D i går sonet ferdig. Sist jeg snakka med ham gledet han seg selvfølgelig utrolig mye, så det at han nå er ute av systemet hvor jeg har kunnet "maile" han, tyder vel bare på at alt gikk som det skulle.
Verken jeg eller Julie har tidligere opplevd at noen av brevvennene våre i fengsel har blitt løslatt, så dette er på en måte en litt ny "opplevelse". Jeg kommer til å holde kontakten med ham, men vi får vel se om det blir mange flere brev eller ikke, hehe. Uansett må jeg innrømme det at tankene vandret over dit ganske mange ganger i løpet av gårsdagen - selv om han gleder seg, er jeg sikker på at følesene er ganske blanda. Etter seks år der inne må en jo nesten være nervøs for hva som venter på utsiden. Men jeg har troa på D, og heldigvis vet jeg han har god kontakt med familie som vil ta vare på ham.
En begynner gjerne å bry seg om dem litt etter hvert nemlig!
Monika
