Pen-Pals wanted!

Tenker å fortsette med å komme med forslag til folk man kan skrive til - jeg bruker en del tid på å gå gjennom forskjellige annonser, men har ikke mulighet til å skrive til flere selv, så kanskje en av disse kan bli akkurat din nye venn? Hvem vet.

Som vanlig lar jeg være å poste bilder og hva de er dømt for, men informasjonen finnes for dem som føler det er viktig. :)

Reachhetra
MEMORIES AND MOMENTS

That's all life's really about. The struggles and suffering we go through to create them mean very little when we get to that bit of happiness and joy. In that process we learned to cherish what we have, be proud of all we've earned, and grateful for what were given. I wish I had known these things before. But because I was caught up in the fast life, I didn't take notice of the simple, important things, such as family, friends, relationships, and more. I could give 1 million excuses but I still can't change anything… So forward is where I'm headed.

See, my journeys still beginning. I have faith I'll discover things that are rare and special. I'm open to learn the truth about anyone and anything, just as I have about myself. I'm no longer that 15 year old, wild thug that was put in these walls. I've grown to be responsible and deeply humbled with aspirations to succeed in love, life, and happiness. I'm only 24 so I know I've got a lot to experience before I reach my goal.

So that's my truth. Someday I would like to share with someone special, but so far, my truth hurts, so I'm hesitant to do so. Instead I'd rather share some laughs, smiles, maybe some secrets, and create new memories and moments.

If you're willing to join me on my journey, feel free to write me. This is just my "hello" and it’s on you to say "hi" back.

Sincerely,
R. Pheng

Reachhetra Pheng #F37035
R.J. Donovan
480 Alta Road, 12-208-U-C-Yard
San Diego, CA 92179 USA

-----------------------------------------------------------------------------------------------

William
My name is William Cousins. I'm new to this and I’m hoping to meet some interesting people and maybe make a new friend. I'm 22 years old, 5'11", 160 pounds, and originally from Bennettville, South Carolina. I've lived in various parts of North Carolina for 15 years. I enjoy music, reading, learning new things, staying fit (Yoga, Qigong)...just to name a few.

My friends would describe me as a fun person to be around and I'm very loyal. I'm a positive person who tries to be uplifting. I'm looking for someone that will be "real" with me and can be a positive influence. I got arrested when I was 17. My circle of friends in the past wasn't always the best but as I matured, I've come to realize the wild party life is one I don’t want anymore. My sentence is supposed to be reduced to the next couple of years so I very optimistic and hopeful.

Thanks for taking the time, and I look forward to hearing from you soon!

William Cousins #1322345
Marion C.I.
P.O. Box 2405
Marion, NC 28751 USA

-----------------------------------------------------------------------------------------------

Gary
Hello, my name is Gary Bland. I am 43 years old and I am an outgoing, fun, compassionate guy who loves to laugh and spend time with my kids. I’m also a musician. I play bass, drums, and the guitar. I also sing but overall I’m a song writer. Song writing is my passion.

I love to camp, fish, and hunt. I love the water! Swimming, jet skiing, tubing, etc. I have 5 years left before I’ll be released but with a judicial release I’m able to be released in early 2016. I'm working on my education and song writing right now. I’m also serious about staying in shape working out is something I truly love to do. I’m a nonsmoker and I try to eat healthy.

I’m looking for someone to correspond with who has the same interests and qualities as myself. I would like to meet someone who has no interest or intentions of being dishonest to me and is drama free. I’m very upfront and honest and a genuinely good person who made bad choices.

So if you're finished reading this hurry and write me..LOL….FYI-- race means nothing to me nor does looks. I've always judged a person for who they are not their looks or the color of their skin. What are you waiting for??? Hurry and write me…. LMBO.

Your Friend,
Gary

Gary Bland #658445
Allen/Oakwood
P.O. Box 4501
Lima, OH 45801 USA

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

Let's give them something to talk about

Jeg håper noen av dere kan ha latt dere inspirere av hva vi skriver her inne - enten til å ta steget fullt ut og faktisk skrive til noen, eller ved å bare være litt nysgjerrig på hva dette er for noe. Det å skrive til noen i fengsel i USA... vel, at det er mulig er jo ikke noe en hører så alt for ofte. Om noen av dere nå har valgt å skrive til noen - kanskje har dere til og med fått svar - eller sitter og lurer på hva dere eventuelt kan snakke med dem om..; L har noen idéer å dele med oss.

Let's give them something to talk about

If you have been writing an inmate for awhile, you might begin to see a sort of pattern in his writing. Not the style necessarily but in the things he will talk about. He might write about the weather or meals or something that is fairly commonplace. Prison is a monotonous place; it is the same thing, day in and day out. Some people out there might get the impression that our lives here are pretty dull :), and for the most part, you'd be right. So what can you do?? I mean, you want to talk about things, get to know someone, not just be relegated to some form of mundania.

This is another one of those things that you, most likely, will have to initiate. It's okay; in the end, we'll love you all the more for it. Ask questions, get personal. Ask the person that you write whatever it is that you want to know, about the life in here, about life before prison, about hopes and dreams, whatever it is that you want to know or thing might be interesting. If you know that the inmate that you write has an interest, ask him about it. If you have an interest, tell him about it. He might get interested in it and begin to ask you about it. Ask him questions that require him to open up some and explain. These are the things that allow him to be expressive and allow you to get to know him. If he sees that you are interested in something more than his mundane life, he will more than likely try to tell you about it.

Another thing that can be a source of conversation are books. Does the inmate you write like to read? If so, what does he read? Is it something that you are also interested in? If you both have a good book or even a not so good book, it is something to talk about. This is something that can be a source of interest for awhile, especially things like philosophy or history. That doesn't mean you can't discuss a novel or something silly, just depends on what interests each of you.

The key is to get involved, and don't let things get boring. Writing an inmate, shoot writing everyone, is just like any other friendship, it requires a little effort from both parties. If you show a genuine effort, there is little doubt that the inmate you are writing will respond. Each one of us want to feel that we are valued, whether in prison or out, that our opinions matter, that we can be accepted for who we are. It is in these feelings of self-worth that new lives are made.

Det å skrive med en «child molester»

Jeg tenkte i dag at jeg skulle skrive om brevvennen min som jeg vil velge å kalle x. For litt tilbake skrev jeg om Anthony Stockelmann, en child molester, og nevnte da at jeg selv skriver med en som sitter inne for noe slikt.

Jeg kommer ikke til å skrive akkurat hva han har gjort, både fordi jeg ikke vet alle detaljene og fordi jeg uansett ikke føler det er nødvendig. Men jeg kan si som så at x allerede har sittet inne i noen år og fortsatt ikke vil komme ut på rimelig lenge, på grunn av sexual assault mot et barn. Dette er selvfølgelig utrolig fælt og jeg skal ikke en gang prøve å si noe om hvor feil en slik gjerning faktisk er. For det tror jeg de fleste av oss forstår. Så da virker det kanskje litt selvmotsigende at jeg likevel valgte å skrive til x, når jeg visste hva han hadde gjort?

Valentinkortet jeg fikk fra ham. Tro det eller ei; jeg har fått inspirert denne mannen på over 40 år til å ville lære seg å tegne..!

Helt ærlig, når folk spør «Hva sitter de du skriver med inne for?», kvier jeg meg litt for å fortelle om x. Noen ganger gjør jeg det ikke heller. Derfor har det tatt meg tid å skrive så konkret om ham som jeg nå gjør her, fordi jeg ikke helt har visst hvor jeg skal begynne, men også fordi jeg har hatt lyst til å bli kjent med ham først. Danne meg et bilde av hvilken mann dette egentlig er.

X var den første jeg fikk svar fra, og jeg husker hvordan jeg satt og smilte meg gjennom brevet hans. Jeg merket at han hadde humor, at han var reflektert og interessert i å høre om livet mitt og om tanker og meninger jeg satt med. Det fortsatte slik i neste brev også, men da med mye mer personlige tanker fletta inn; jeg tror han skjønte at jeg ikke var av de mange som kun sendte et brev og så aldri ga lyd fra seg igjen. Han hadde hatt mange av dem. Siden det har ting bare blitt mer og mer personlig – han har sagt at han har gitt meg mer av hans personlige tanker på spesielt troen hans, enn han har gitt til noen andre.

Jeg har ikke spurt om detaljer rundt det han gjorde og vet jeg ikke kommer til å gjøre det heller – jeg har ikke spurt noen av de jeg skriver med om det. Likt for dem alle føler jeg at det er noe de selv må avgjøre når og om de vil fortelle meg. Men i de siste brevene sine har x begynt å bevege seg tilbake til fortiden og han har gitt meg et inntrykk av hvilken mann han var den gangen han gjorde det som satte han bak lås og slå. Helt ærlig kjenner jeg ikke igjen mannen han beskriver.

X var preget av en barndom som ikke var som alle andres og ting skjedde med ham, som ikke skal skje et barn. Og det ødela ham på en måte som gjorde ham – etter hans egne ord – ekstremt egoistisk og ga ham et helt feil syn på kjærlighet. Han har sagt han nesten er «glad» han kom til fengsel, at han trengte det for å komme seg på rett vei, til tross for at han mottar dritt der inne. Se hvordan det gikk med Stockelmann og dann dere et bilde for hvordan hverdagen for en child molester i fengsel kan bli.

Og han har kommet seg på rett vei. X prøver å gjøre alt han kan for å «gjøre opp» for det han gjorde; han gjør virkelig det han kan for å prøve å redusere «hans» type krminalitet. Han vet han ikke kan ta det tilbake og gjøre det helt bra, men han gjør det han kan. Og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har møtt en mann som på en så åpen måte forteller personlige ting, og som viser følelser på samme måte som han gjør. Han viser seg gjennom brevene sine som en så kjærlig og takknemlig mann jeg aldri har sett maken til.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg for å forklare hvorfor jeg synes det er greit å skrive med x, og hvorfor jeg får et ekstra stort smil hver gang jeg får brev fra akkurat ham. Men la meg si det slik; jeg prøver å se forbi fortiden hans og prøver å fokusere på den mannen jeg blir kjent med. Den mannen han er her og nå, og jeg vet det betyr enormt mye for ham. Og en ting er i alle fall sikkert; jeg har fått en venn for livet.

Monika

Eksempel på et første brev

Mange synes det er vanskelig å finne ut av hva man skal skrive i det aller første brevet. Selv om det absolutt ikke finnes noen fasit på det – og jeg langt ifra er noen ekspert, så har jeg i alle fall gjort det en del ganger nå. Så jeg tenkte det ikke kunne skade å lage ett lite «eksempelbrev» som kanskje kan være til inspirasjon for noen. Nå later vi som at jeg har funnet noen jeg ønsker å skrive til, og dette er mitt aller første brev til vedkommende. La oss kalle han Joe:

Hi Joe!

My name is Julie, and I’m a 20 year old girl from Norway. I found your pen-pal add on this website and decided to send a letter your way. Your add caught my attention just by the way it was written – it seems like you are an easy-going person with both humor and intelligence. From what I read we also seem to have quite a lot in common – like you I enjoy art and music of many kinds, and I also have a great interest in foreign languages and culture.

Other than that I have a passion for cooking – I live with my three-year-old son and I really enjoy putting a smile on his face by cooking his favorite things. I currently go to school, but other than that I have quite a lot of time on my hands, which would be great to fill with writing letters! :)

I believe that our past might shape us, but it is us alone who decide if we’ll let it define us. Know that I am interested in getting to know you as a person, not judge you for whatever might have happened in the past. If you want to talk about it, I’m here, but I won’t ever be pushy about it. I’m looking for a friend – which is something I value greatly.

You don’t know me and I don’t know you, but this is me taking the first step towards something that might bring a smile to both our faces, right? :) I don’t think I’ll say much else right now, as I don’t even know if you are interested in writing me back, but if you decide you want to – feel free to ask me anything. If you want to see who you’re writing, I’ll get you a picture next time.

And oh – if you will give this a shot, here are some questions for you: What is your favorite song? What was the last book you read, and what do you think of it? Do you like pizza or tacos better?

I hope to hear from you, but if not – I still wish you a great day! Take care. :)
- Julie

My address:
[også skriver du adressa di her]

Dette er ett veldig basic og enkelt eksempel - jeg pleier å ordlegge meg litt annerledes og prøve å få det til å bli litt morsomt - gjøre dem litt nysgjerrig. Bare tenk på hva du selv ville likt å lese. Jeg gir litt generell informasjon om meg selv, men holder igjen en del - så har vi noe å snakke om senere, sant? Spørsmålene på slutten kan være alt mellom himmel og jord - det er ment som en "ice-breaker", siden det kan være minst like vanskelig for dem å vite hva de skal skrive i sitt første brev tilbake.

Mine beste råd er egentlig bare å holde en åpen, lett og positiv tone - vis at man er på "samme nivå" og at du ikke skriver "ned" til dem. Det finnes nok av dem som føler de er overmennesker og gjør hele verden en tjeneste ved å lyse litt av sitt guddommelige lys ned på andre. Og ikke minst - husk å legge ved adressa di! Å glemme den er vel en av de eneste grunnene til at du ikke skulle få ett svar. ;)

Lykke til!

Till' pen meets paper

Julie Wilhelmine

Når man føkker opp

Nå har jeg ikke skrevet her inne på en stund, og det er mange grunner til at det har blitt sånn. Heldigvis har Monika vært flink til å oppdatere. En av grunnene mine til at lysten til å skrive har sittet litt lengre inne enn vanlig, er nok at jeg føler meg litt dust. Veldig egentlig.

Dere husker kanskje da jeg skrev om Bouncer? En venn av J, som veldig gjerne ønsket seg brevvenn. Jeg prøvde å skaffe han det, ved å skrive om han her, poste infoen hans også videre.. Og responsen var over all forventning! Mange virka interessert i å gi han en sjanse, og jeg var sikker på at flere – i alle fall ett – brev var på vei. Så, jeg gjorde noe jeg angrer veldig på i dag – jeg skrev det til min brevvenn J, at interessen hadde vært kjempestor og at Bouncer bare måtte glede seg.

Dette var i November 2013. Jeg har spurt J flere ganger, om Bouncer har fått noe brev, men det har ikke kommet ett eneste ett. Svarene er aldri skuffa – "I’m sure there is something coming his way soon!", "Maybe it has been lost in the mail somewhere, you know how the mailservice can be..", "Bouncer is still hopeful and thanks you for your efforts!". Ansvaret faller på meg. Det var jeg som tok gleden på forskudd og gjorde den feilen at jeg sa ifra om det jeg trodde var gode nyheter. Selvfølgelig skjønner jeg at folk kan endre mening – at folk i bunn og grunn bare viste interesse og nysgjerrighet, og jeg ble bare alt for revet med og var så sikker på at folk var i ferd med å skrive.

Så jeg er bare nødt til å bite i det sure eple og innse at jeg føkka opp.

Men alt dette til side, dere – la Bouncer få en sjanse. Enten du en gang vurderte å sende i vei et brev, men det bare ikke ble slik, eller du ikke har hørt om han før. Jeg skriver igjen det jeg skriver da, og håper noen sender i vei noen linjer. Det hadde betydd utrolig mye for den fyren, det er alt jeg kan garantere.

Bouncer er 35 år og fra vestkysten av USA - California. Han er en tatovert "solid aryan man" med blå øyne. Han sitter inne med en livstidsdom uten mulighet for prøveløslatelse, og føler seg temmelig alene. Norge er ett land han er veldig fascinert av, og av hans mange tatoveringer er flere motiver som vikinger, runer osv. inspirert av vår kulturarv. Han sier han er "Odinist", mer kjent som "Åsatru" (om noen av dere så denne sesongen av "Alt for Norge" er det samme tro som Alf derfra praktiserer). Av musikk nevner han punk rock som en favorittsjanger, men liker mye forskjellig. Bouncer hadde satt utrolig stor pris på om en norsk Valkyrie (som han så fint sier) kunne funnet hjerterom til å skrive til ham, og dermed være ett lys i en ellers veldig tung og mørk tilværelse. :)

Jeg kjenner ikke "Bouncer", men det at han er en venn av J får meg til å tro at han må være en relativt bra fyr - uansett. Det introduksjonsbrevet han skrev til meg var i alle fall utrolig ydmykt, fint og høflig. Og i følge J: "he might look like a tough guy, but he is really just a big teddy bear once you get to know him!" Så jeg sier til deg, du norske valkyrie frøken - gi Bouncer en sjanse! Kanskje finner du en like kul venn som det jeg har funnet i J - uansett vil du gjøre noe utrolig fint for noen.

Bouncer nevnte hva han er dømt for i brevet, men jeg føler ikke helt for å skrive det her sånn uten videre. Er du interessert i å skrive til ham, men føler du vil vite dette på forhånd kan du bare sende meg en mail, en beskjed i kontaktskjemaet til høyre på siden eller sende meg en melding på facebook og spørre, så skal jeg fortelle det. Ellers vet jeg at han vil være veldig åpen om det om du spør han selv. Navnet hans er ekstremt vanlig, så google vil ikke gjøre deg noe klokere - just sayin.

Vær en engel - send ett brev eller kort til:
Robert Smith #19565398
82911 Beach Access Rd.
Umatilla, Oregon
97882
USA

Nå skal jeg ta meg sammen og prøve å finne inspirasjonen igjen.

Till' pen meets paper

Julie Wilhelmine

Farlig å skrive til en innsatt?

Det virker som om det er flere som tenker at det å skrive til en innsatt nesten er på grensa mot en farlig eller skummel «opplevelse». Jeg har hørt og lest om at folk advarer mot det å bare hoppe ut i det uten å tenke seg om. Tenkte bare jeg skulle skrive litt om nettopp dette, i og med at jeg nå føler jeg begynner å ha et rimelig godt inntrykk av hvordan ting faktisk er.

Nå skal jeg selvfølgelig ikke ta dem alle under samme kam. Som oss ute i den frie verden, er også disse menneskene bak murene ulike. Jeg kan ikke love deg at du ikke vil møte på en kjip person gjennom et brev, på lik linje som jeg ikke kan love at du ikke vil møte en kjip person på skola, jobb eller toget. Men det som er, er at sjansen for en dårlig erfaring med brevveksling ikke er så stor.

Som jeg ser det, kan det være to baksider ved det å skrive til en innsatt:
- Han eller hun viser seg å rett og slett ikke være god. Skulle dette skje; velg enten å ikke skriv tilbake, eller send et brev og forklar at du ikke kan fortsette kontakten. Uansett trenger du ikke bekymre deg for at vedkommende dagen etter vil komme og banke på døra di.
- Han eller hun begynner å - og gir seg ikke - be om ting som penger/økonomisk støtte o.l. Skjer dette, vil jeg bare vise dere til dette blogginnlegget som L skrev.

Men jeg har selv ikke opplevd noe av dette. Jeg har fire brevvenner, og har kun hatt gode erfaringer gjennom det å bli kjent med dem. Noe jeg spesielt har merket meg er at de virker sårbare, er redde for å trå feil. For dem kan du bli en person å lene seg på, en person å stole på og en venn å le med. Og dette går så absolutt begge veier. Jeg har jo ikke kjent dem veldig lenge ennå, men føler faktisk at jeg har fått meg venner for livet:

- «...I will value your friendship for the rest of my life if you will have me» -L.

Jeg mener ikke at du bare skal hoppe ut i det, men jeg vil heller ikke at du skal stoppes av tanker som at du er redd for at de er dårlige mennesker e.l. Min personlige erfaring med fire av disse mange, mange menneskene, er at de gjorde noen dårlige valg en gang for mange år siden, og nå prøver å gjøre opp for de feilene. Jeg tror bare det viktigste å tenke på er at en kan komme til å bli viktig i den innsattes liv – og vurdere om en synes det er ok eller ikke. Jeg for min del er kjempeglad for å ha fått blitt en del av livene deres, og føler det bare har vært positive møter. Og jeg gleder meg enormt til å bli enda bedre kjent med dem.

Monika

En stk. letta frøken!

Klokka er kvart på sju, og tiden tikker seg stadig nærmere halv ni. I dag har hjertet banka noen slag raskere enn normalt tror jeg, men det blir nok ingenting imot hvordan det vil banke når det nærmer seg halv ni. For litt over en uke siden fikk D lagt meg til på en side kalt Corrlinks, hvor en kan sende «mail», og siden det har jeg daglig sendt meldinger med ham. Rimelig kul greie egentlig, for det er gratis. Men så på mandag spør han meg om han kanskje kan få nummeret mitt. Første jeg gjør er å logge på Facebook bare for å skrive Julie en melding, «Å shit, å shit, å shit, D spurte om nummeret mitt!!!! ÆÆÆæææææh!! xD :D :O» Og jeg føler egentlig at den meldinga uttrykte tankene mine perfekt. Jeg ble jo både glad og sjokka/stressa, i tillegg til litt oppgitt over meg selv på grunn av reaksjonen. Haha.

Men selvfølgelig ga jeg jo han da nummeret mitt.

Siden det har hjertet banka litt ekstra mye, fram til vi fikk avtalt når han skal ringe og sånt. De ligger åtte timer bak oss, og det er noe med når han har mulighet til å gå ut og ta den telefonen.. Men nå er da planen at han skal ringe en gang mellom halv ni og kvart på elleve. Så her sitter jeg da, og prater engelsk med meg selv for å komme litt inn i det. Nerver i høyspenn. Og ikke har tiden gått fort resten av dagen heller; jeg har fått meg selv til å rydde rommet mitt, skifte på kattedoen, ta oppvasken, vært på butikken … ja, bare gjort alt jeg har kommet på for å få tiden til å gå.

Så nå blir det bare spennende å se om vi kommer gjennom eller om jeg ender opp med samme registreringstullet Julie måtte gå gjennom. Satser på at vi slipper det og at jeg ikke helt glemmer hvordan jeg snakker engelsk eller puster. 18.52, I’m out.

Så! Jeg sitter der og klokka passerer 20.30. Ingen ringer. Klokka blir ni, fortsatt ingen telefon. Jeg begynner å slappe av og tenker at han sikkert ikke gadd likevel. Så plutselig ringer det. «Ukjent» står det, og jeg tar rolig opp telefonen. Svarer. Og finner med en gang han begynner å snakke, at dette var søren meg ikke _noe_ å være nervøs for. Jeg hadde sittet og sett for meg mange mulige scenarioer; hvor jeg enten bare ikke klarte å si noe, at vi ikke kom gjennom, eller at ingen av oss kom på noe å si. Men sånn ble det på ingen måte, for enklere fyr å prate med tror jeg aldri jeg har «møtt».

Om timene fram til det hadde gått like fort som det kvarteret vi snakka, hadde denne dagen vært over for leeeenge siden. Åh, en stk letta frøken som måtte gå seg en tur etterpå – vel, etter å først ha ringt Julie selvfølgelig.

Jeg skal innrømme det – at da jeg i fjor bestemte meg for å begynne å skrive brev til noen i fengsel, hadde jeg aldri i verden sett for meg at jeg skulle snakke med dem på telefonen. Men fy søren, så glad jeg er for at jeg nå har gjort det – og ikke minst for at det gikk så bra. Det hørtes så absolutt ikke ut som det blir siste gangen han ringer heller, så det er jo rimelig kult.

…ville bare si dette til slutt…: Nå snakker jo både jeg og Julie med (noen av) våre brevvenner på telefon, men bestemmer du også deg for å skrive til en innsatt, betyr det ikke at du må gi dem nummeret ditt. Det handler alltid om hvor du setter dine linjer og hva du føler deg komfortabel med. For det første er det ikke sikkert at alle vil spørre (bare en av fire har så langt spurt meg), og for det andre godtar de det om du forklarer at du ikke føler deg helt vel med det.

Monika