Hvor mye din bursdagshilsen kan bety

Julie skrev om dette for en stund siden, men jeg fikk en melding i går som gjorde at jeg ville skrive litt mer om det. Komme med et konkret eksempel på akkurat hvorfor innsatte setter så stor pris på å høre fra noen på utsiden. Og da spesielt på sånne dager som bursdager etc.

En av mine brevvenner, T, hadde bursdag nå på mandag. Jeg hadde sendt ham et bursdagskort i ganske god tid i forveien for å sikre meg at han ville få det til dagen sin (men la det inni en ekstra konvolutt så det faktisk ble åpnet på selve dagen). Så fins det også noen veldig flotte nettsider; T har jeg mulighet til å kontakte via JPay.com – her kan jeg sende ham meldinger som skal ta maks 48 timer før han får, og jeg kan til og med ha videosamtaler med ham der. Jeg gjorde det, sendte han en melding der på selve dagen for å vise at jeg faktisk husket ham på riktig dag – ikke bare to uker i forveien.

Så i går fikk jeg svar fra ham, og det virket ikke som han kunne satt stort mer pris på kortet og meldingen. Men det som var hjerteskjærende i meldingen var at han fortalte at familien egentlig hadde lovt de skulle gjøre noe (akkurat hva sa han ikke noe om der og da), men at de ikke hadde gjort det. Så da, at i alle fall noen, ei jente i Norge av alle faktisk, husket ham på dagen var et av de eneste lyspunktene på bursdagen hans.

Tenk det; tenk hva du kan bety for et menneske som til og med blir ditcha av sin egen familie den dagen de fyller år. T har ikke en gang gjort noe som er så ille, uten at jeg skal gå inn på hva han sitter inne for, men jeg ser i alle fall ikke en grunn til at noen skal love å gjøre noe for ham på bursdagen hans for så å ikke holde ord og bare ignorere ham. Da er det bedre å ikke si en skal gjøre noe som helst. Men jeg mener ikke å si noe vondt om familien hans; jeg kjenner dem ikke og vet ingenting om hvordan det føles å miste en sønn eller en bror i flere år fordi han har begått en kriminell handling.

Poenget mitt er uansett det at det er så mange av dem som sitter inne som helt sikkert aldri får høre fra familien sin eller gamle venner. Det jeg mente med det jeg nettopp sa om T her, er at når han – som ikke har gjort noe veldig ille – ikke hører fra familien på fødselsdagen; tenk på alle de som sitter inne for verre ting, for dumme valg de kanskje gjorde da de var unge eller var rusa. Det fins så mange av dem at det virkelig er trist; er ikke den lille tiden det tar for oss å skrive et kort til dem, verdt det? Jeg mener i alle fall at det er det.

Det er få følelser her i livet som føles bedre enn å være det éne mennesket som husker en person på dagen hans eller hennes - ikke fordi det er fint at ingen andre gjør det, men fordi du vet hvor mye akkurat du da blir å bety for det mennesket, og at nettopp din gjerning var det som gjorde dagen levelig.

Monika