Jeg vet egentlig ikke helt hva det var som gjorde at jeg selv sto i den fasen en liten stund. Men én ting er sikkert, og det er at grunnen til at jeg kom meg ut av den var at jeg begynte å se på ulike profiler. Aldri har det vært så lett å finne mennesker jeg virkelig fant interessante og som så ut til å være helt ærlige og «ekte».
Valget ble enkelt; så mange av disse menneskene fortjener en sjanse til å bli hørt eller til å bare ha en person de kan snakke med. Og jeg ville gi noen av dem akkurat den muligheten.
Jeg gikk inn i det med den tanken om å kunne være der for noen; nå, etter å ha mottatt flere brev, sitter jeg igjen med så mye mer enn det. De jeg skriver med, bryr seg virkelig om hvordan livet og hverdagen min er, hvordan jeg har det – og de er så ivrige etter å høre om alt mulig. Nå vet jeg ikke med dere, men etter min erfaring er det ikke alltid en har den type folk rundt seg.
Å skrive til en innsatt er spennende. Givende. Interessant. For meg har det blitt noe som virkelig bryter med hverdagen; når jeg finner et brev i postkassa blir jeg tatt med i en ny verden, et nytt liv. Og jeg skal innrømme jeg har fått høre ting som har truffet meg så ekstremt at jeg har endt opp med å måtte lese det sikkert ti ganger før jeg har kunnet skrive noen ord som svar. Og så er det selvfølgelig de brevene der du sitter og smiler deg gjennom. En av dem jeg skriver med har skikkelig humor. Store deler av hans førstebrev lo jeg meg faktisk gjennom.
Tenk deg – for disse menneskene kan du bli en slags dagbok som får høre ting ingen andre får. Og det går slettes ikke bare en vei; føler du deg komfortabel nok til det, er de mer enn interesserte i å høre hva du tenker på.
Nåvel, nå ble ikke disse ordene like «kloke» som jeg tenkte, men jeg håper i alle fall at der har fått noen av dere til å ta et steg videre. Har du bestemt deg litt, for at du føler det er greit å skrive til noen i fengsel; ta en titt på noen profiler – før du vet ordet av det, kan den «perfekte» brevvenn dukke opp.
Monika
Det er såvisst inspirasjon å hente fra dette innlegget. Godt skrevet, Monika. Du har flere gode poeng å vise til - det gjør det hele troverdig og interessant :) Er sikkert lurt å se på diverse profiler, ja. Tror nok at grunnen til at folk er i 'vurderingsfasen' kommer av at en er noe usikker og ikke helt vet hva en går til. Det ukjente har lett for å skremme (vettet?) av oss mennesker, så det er helt forståelig at en kan være noe skeptisk, men samtidig er en jo nysgjerrig... Så hva blir det til? Jeg tenker som så at det skader ikke å gi det ett forsøk - så mye har jeg råd til - også har jeg lite å tape; det skal være sikkert. Nå er ikke jeg den mest spontane eller uredde personen du finner der ute, men jeg er nysgjerrig av meg, så da velger jeg å bruke det til min egen fordel :) Dessuten er livet mitt langt ifra spennende, så hvis jeg skal være helt ærlig på det så har jeg behov for litt action i hverdagen.
SvarSlettJeg ser på det som en gyllen mulighet til å begi seg ut på noe annerledes og gi det hele minst ett realt forsøk før jeg sier "ha det," og "farvel". Det eneste jeg er noe bekymra for, er at det bare blir med et par brev, at det ikke er så givende som jeg har sett for meg, at språket (les: engelsken) ikke holder mål, at brevskriving ikke blir en del av hverdagen... Ja, jeg er noe bekymra for om jeg vil holde det gående eller om jeg kommer til å falle av 'lasset'. Missforstå meg rett: Jeg er glad i å skrive, men jeg er ikke strukturert av meg; kan det by på problemer, tror du? Unødvendige bekymringer, hva? Jeg har strengt tatt ikke noe som helst å tape...? Bare min egen verdighet, muligens? Er også noe redd for at jeg kommer til å oppleve å se meg selv fra et annet lys, å oppdage mørke sider hos meg selv... Ja, det er litt skummelt å grave for dypt, tenker jeg. Ikke vet jeg, altså. Uansett: Det er det hele.
SvarSlettVeldig fint å høre du både fant inspirasjon i innlegget, og at du vurderer å begynne med skrivingen, Karianne! :) I forhold til det du sier du bekymrer deg litt for, tror jeg det viktigste jeg kan si til deg, er at det er du selv som bestemmer hvor mye du vil "gi av deg selv". Slik jeg ser det tror jeg ikke det vil være et alternativ å grave for dypt; etter min erfaring er de veldig opptatte av å ikke spørre om ting du ikke vil svare på, og at du rett og slett kan velge å ikke svare om det skulle være et spørsmål du ikke ønsker å besvare. Selvfølgelig, muligheten for å møte på de som ikke er silk, er der; men dem kan du velge å avslutte skrivingen med.
SlettDet viktigste er nok å holde seg innenfor sin egen komfortsone og å kjenne sine egne grenser - gjør det gjerne klart i det første brevet ditt om det er noe du er redd vil kunne ødelegge for gleden med skrivingen.
Takk for svar. Skal ha det i bakhodet :)
SvarSlett