Det å være der for dem

Bloggen blir ikke helt prioritert om dagen ser jeg. Men likevel ser jeg jo på statistikken at det fortsatt er folk som titter innom, så tenkte jeg bare skulle skrive noen ord nå mens vinden og regnet herjer som verst der ute.

I mai hadde D sonet ferdig tiden sin i fengsel, og etter det har jeg egentlig ikke hørt stort fra ham. Men vi er nå venner på Facebook, noe som selvsagt er veldig hyggelig. Jeg hører heller ikke like ofte fra de andre jeg skriver med, men vi skriver fortsatt. Det bare går litt lengre tid mellom brevene.

X er i en tung periode, og har problemer med å skrive om dagen. Jeg prøver derfor å bare være en god venn for ham, selv om jeg merker det er vanskelig. Han har problemer med å "slippe inn" folk liksom. Men fra min side handler det bare om å være tålmodig. La ham ta det i sitt eget tempo, og forsikre ham om at jeg er der når/om han trenger å prate.

Så jeg skal være helt ærlig; det å skrive med noen i fengsel er på en måte litt mer "krevende" enn å skrive med noen ute i den fri verden. Mange av dem kan jo for det første ha en litt annen fortid enn de fleste av oss, og situasjonen de lever i akkurat nå er heller ikke noe vi alle kan sette oss inn i og forstå. Desto viktigere blir det jo da for oss å stille opp som en venn.

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at du må være der for dem hele tiden - er du bare interesserte i å skrive om hverdagslige ting eller å kun høre om hva de gjorde for å bli satt inn så skal ikke jeg si noe på det. Men for de av dere som - som jeg - begynner å bry seg om brevvennen sin, vil dere kunne se at dere blir påvirket av hva som foregår i livet deres. Og du kan da komme til å se at de kan gå gjennom noen rimelig tunge perioder innimellom. For x sin del har det vart i to-tre måneder nå og jeg føler meg i grunn litt nyttesløs. Men jeg gjør det jeg kan - prøver å få ham til å tenke positivt, og viser ham bilder av f.eks. natur, som jeg vet han setter stor pris på.

Det viktigste er bare at de vet at noen bryr seg om dem. At noen er der for dem.