Ord fra en tidligere fengselsbetjent

Jeg leste en artikkel her en dag, skrevet av en som har jobbet i fengsel, som jeg syntes var så godt skrevet at jeg tok vare på deler av innholdet. Har ikke linken til hele greia for hånden, men om noen føler for å være skikkelig nøye på det skal jeg alltids klare å trylle det frem. Ville bare dele noen setninger med dere:

”One of the great tragedies of the prison system is that so many young people only realize their talents after getting locked up. You take a bunch of guys with zero college or (legal) work experience, lock them in a big building, and suddenly they're master engineers. I found that if you give these guys a PlayStation controller, they'll quickly make you a quality electronic tattoo gun.”

“You've probably heard about prisoners being pretty good at turning stuff like spoons and pencils into deadly knives, but that stuff is easy work. A skilled prisoner can make a knife out of literally any solid substance you care to give him. We had one inmate spend days wetting sheet after sheet of newspaper and compressing them together under a small stack of books. Eventually, the paper dried into a rigid cardboard brick. The inmate sharpened this on the floor of his cell, and in about a month he had himself a fine little face-stabbing knife.”

“You probably assume that prison is ordered a little like Dante's hell and inmates wind up on different "levels" based on the severity of their crime. Nope! If you make it into a federal prison for a nonviolent drug charge, you might wind up cell mates with Johnny the Cop Stabber, who, despite his colorful nickname, is a serial rapist. (And the head of the Bible study group – he’s a complex man.)

As a private prison, we were only supposed to get inmates up to a "medium" level of severity. We had a points system, and once they got above a certain number, we had to send them to the state. My job for a while was to do that paperwork, and guess what: The state would fiddle with the numbers all the time in order to dump the inmates on us. I'd go into their records and add up their infractions and realize that these guys were much more dangerous than the state had said. Whenever we wound up with someone who was WAY too violent for our prison, the state would wait forever to take him back.

That means that prison, like America, is a great melting pot. But instead of being a place for people of all nations, faiths, and creeds to live together, it's a place where kids who made one dumb mistake hang out with career criminals. There's a reason our recidivism rate is so very high: Prison is crime college. I had a 19-year-old kid in there who went on a joyride in his grandma's car. She called the police, hoping they'd just put him in jail overnight to scare him. But the DA decided to make an example out of him and charged the kid with car theft. Now he's in prison, learning how to steal cars for real.”

at least the kid will stay in shape.

Inside a Texas Prison (dokumentar)

Jeg ser mye å dokumentarer fra fengsel, og tenkte å dele litt med dere nå og da - for dem som måtte være interessert. Det er virkelig spesielt å få litt innsyn i hva som kan foregå bak murene. Hvordan livet kan være der.

Men jeg vil at dem som måtte bli hårreisende skremt av enkelte man kan se på slike programmer husker på - det er sjeldent de mest ekstreme og "badass" som setter seg ned å søker brevvenner, altså. Men selvfølgelig - om man vil kan man nok finne noen av dem også. 

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

En vennetjeneste!

En av mine brevvenner - J - sendte med et brev fra en venn, og spurte veldig fint om jeg ikke kunne være så snill å prøve å finne noen som ville skrive til han. Sånt hender det at innsatte gjør, og det er jo forståelig - om man selv har gleden av å få brev fra noen, og ser venner slite med at deres navn aldri blir ropt opp i "mail call" vil man jo forsøke å hjelpe. Og det vil jeg også! Så la meg introdusere dere for "Bouncer", eller Robert som han egentlig heter - med en blanding av mine ord og hans egne. :)

Bouncer er 35 år og fra vestkysten av USA - California. Han er en tatovert "solid aryan man" med blå øyne. Han sitter inne med en livstidsdom uten mulighet for prøveløslatelse, og føler seg temmelig alene. Norge er ett land han er veldig fascinert av, og av hans mange tatoveringer er flere motiver som vikinger, runer osv. inspirert av vår kulturarv. Han sier han er "Odinist", mer kjent som "Åsatru" (om noen av dere så denne sesongen av "Alt for Norge" er det samme tro som Alf derfra praktiserer). Av musikk nevner han punk rock som en favorittsjanger, men liker mye forskjellig. Bouncer hadde satt utrolig stor pris på om en norsk Valkyrie (som han så fint sier) kunne funnet hjerterom til å skrive til ham, og dermed være ett lys i en ellers veldig tung og mørk tilværelse. :)

fnugg fra google.

Jeg kjenner ikke "Bouncer", men det at han er en venn av J får meg til å tro at han må være en relativt bra fyr - uansett. Det introduksjonsbrevet han skrev til meg var i alle fall utrolig ydmykt, fint og høflig. Og i følge J: "he might look like a tough guy, but he is really just a big teddy bear once you get to know him!" Så jeg sier til deg, du norske valkyrie frøken - gi Bouncer en sjanse! Kanskje finner du en like kul venn som det jeg har funnet i J - uansett vil du gjøre noe utrolig fint for noen. Karma poeng før jul! Hehe.

Bouncer nevnte hva han er dømt for i brevet, men jeg føler ikke helt for å skrive det her sånn uten videre. Er du interessert i å skrive til ham, men føler du vil vite dette på forhånd kan du bare sende meg en mail, en beskjed i kontaktskjemaet til høyre på siden eller sende meg en melding på facebook og spørre, så skal jeg fortelle det. Ellers vet jeg at han vil være veldig åpen om det om du spør han selv. Navnet hans er ekstremt vanlig, så google vil ikke gjøre deg noe klokere - just sayin.

Vær en juleengel - send ett brev eller kort til:

Robert Smith #19565398

82911 Beach Access Rd.

Umatilla, Oregon

                   97882

   USA

'Till pen meets paper
Julie Wilhelmine

The Truth

I forrige brevet mitt til L, spurte jeg ham om han hadde noen ord han ville jeg skulle poste på bloggen. Og det hadde han – er visst bare å forvente seg flere også – så jeg tenkte jeg kunne dele dem nå. Dette er virkelig et av de hyggeligste menneskene jeg har skrevet med. Så åpen, så ærlig… Jeg har egentlig ikke ord for alle tankene og følelsene jeg satt med da jeg leste meg gjennom de elleve sidene med tanker, meninger og forklaringer i går.

The Truth

I am writing this post at the request of my friend [Monika] who runs this blog. She felt that I might have some insight to offer that could inspire you to want to write to people like me. I don’t know about that; I just want to do things to make the world better. I believe that people like my friend can make things like this happen. A vision of something better and the will to take the first step is all it takes. She has this in spades. I feel privileged to be here at the beginning.

So you’re thinking of maybe writing to someone behind bars? I wanted to talk to you a little bit about what it entails to write someone who is locked up, tell you some about the joys and the pains, maybe give you some helpful advice. It’s the least I can do to repay the fact that I have found such a good friend myself here. Might take me a few posts though.

You should write to prisoners. The reason I say this is because I believe that each of you have something positive to offer these men and women behind bars. Your words of support and encouragement could be the ones that show them they do have worth. The fact is that most prisoners feel that you all in the free world couldn’t care less what happens to them. Knowing that maybe this is not totally true would be a balm over their own wounds. I know, difficult to believe that the people who do so much harm in our world could also have a wounded heart. It’s true though.

So what should you know before writing someone who is in prison? Good question! If you go to a web-site that has prisoner addresses, you will get a first impression of the person you will write. Most people write someone who is physically pleasing to them, however, if you look a little harder, you might find someone who can offer you more than you thought. You should not go in looking for something specific. Just look over all the pages and see what strikes you as the most interesting or intriguing. Most web-pages show that prisoners “are looking for love”. That is not bad in and of itself, you just need to know that. You can be selective, there are thousands of these pages on several different sites. If you want love, be sure you look close to your home; it’s easier that way. If you want friendship, be even pickier.

Always remember that the men and women you are writing are in prison for a reason. They did something that the law felt that they should be separated from society for. Be cognizant of that. My hope is that each of you who writes has a positive contact with an inmate. This bridge that is formed could be the catalyst to a new life for those behind the walls.

I will write again!

Ringing over dammen 0.2

Det er godt å kjenne hvordan man kan klare å overvinne nervøsitet og frykt.
Jeg har aldri vært noe flink til det. Ikke i det heletatt. Om noe har oversteget en viss terskel av redsel og noia, har jeg bare latt det være. Gjemt meg bort. Herregud, jeg var hu som alltid betalte folk for å handle ei sjokkomelk til meg, så jeg skulle slippe det redselsfulle oppdraget selv. Sier ikke mer.

Men jeg begynner nå å nærme meg ett punkt hvor jeg tror jeg er ganske så uovervinnelig. I gårkveld var det på’n igjen med å ringe over den store dammen. Telmate hadde endelig svart på mailhenvendelsen min, men ikke med annet enn ett nummer jeg skulle ringe for å få hjelp. Greit nok.

Igjen, telefonkø som virker å vare i det uendelige. Men det var for så vidt bare litt over 15 minutter. Likevel. Ei jente svarer- høres ikke ut som hun er noe eldre enn meg selv. Det er noe med det å vente så lenge i kø, lyttende til en automatisk robot bable om det samme om og om igjen, og så plutselig blir det brutt og ett levende menneske tar ordet. Man skvetter nesten der man sitter, og det er ikke bare-bare å komme på hvorfor det var man ringte.

Men joda, jeg fikk stokka frem ærende mitt. «Hi! This is Julie Schick from Norway calling. I’m having a lot of issues with having my phonenumber verified, and I was wondering if you would be able to help me with that?» Noe i den duren. Og joda, det skulle hun sjekke for meg. «What is the number you are calling from?» Uhm.. Litt tatt på senga der. Ser du ikke nummeret mitt? Må jeg lese det opp? Okei.. «Nine..» fikk jeg akkurat begynt med, før en automatisk beskjed overdøvet meg, sa noe om «distance» før samtalen ble brutt.

Der satt jeg som ett spørsmålstegn. Avstand? Er det for lang avstand herfra til USA..? Avstand skal da vel ikke ha noe å si, så lenge man har dekning? Hæ?

Jeg måtte psyke meg litt opp der, for nå ble det jo litt småflaut og vanskelig. Men jeg måtte jo bare forsøke igjen. 17 nye minutter i venting. Ei jente svarer – muligens den samme, jeg får det aldri med meg. Jeg får lest opp nummeret mitt, postnummeret mitt, fortalt hvor brevvennen min sitter inne, navnet hans.. Vel, hun får ikke gjort noe, men sier en ekspert skal komme om 30 minutter, og ber meg ringe tilbake da. Okei.

Det går vel kanskje en times tid før jeg ringer igjen. Snakker med ei jente. Blir satt over til en spesialist. Mer venting.. Men så må jeg si – han spesialisten var virkelig en hyggelig skrue. «Hi Julie! How are you?» Jeg ble litt paff, men fikk svart, og spurte tilbake. «I’m good, thank you for asking me too, Julie!» Haha. Det skal de ha i USA, de er utrolig høflige – i alle fall de jeg har snakket med så langt.

Han der snakka jeg ganske lenge med. Gikk gjennom masse informasjon, og ble igjen litt paff da jeg skulle stave navnet mitt. Ikke gjort det før, men joda – kom meg igjennom det også. Men han fant meg ikke i systemet. «Uhm.. I don’t know if it matters, but my full name is Julie Wilhelmine Larsen Schick – but please don’t make me spell that» – jeg fikk han i alle fall til å le. Han prøvde virkelig å hjelpe meg, men ba meg sende inn skjemaet på nytt, og denne gangen skrive 00147 før nummeret mitt. Ikke vet jeg hvordan det gir mening, siden 001 er landskoden for USA, men jeg gjorde som han sa.

Senere fikk jeg høre fra noen at koden ut fra USA er 011 så at det kanskje burde være 01147 og så nummeret mitt, så jeg sendte inn ett skjema med det i tillegg.

Ett av dem må ha fungert, for i løpet av natten fikk jeg mail fra Telmate hvor det sto:
«Hello Julie,
We were able to verify your identity with the information you sent. You should now be able to accept phone calls from the inmate without having to go through the verification process. If you have any questions, please feel free to give us a call back at 866-516-0115.

Thank You,
Telmate Verified»

Så det ser ut til at et eller annet har fungert, og jeg håper at om brevvennen min ringer igjen, vil jeg kunne svare med det samme. Det hadde vært stas! På online profilen min er det fortsatt galt nummer som står, og jeg får ikke verifisert det, så hva som er greia med det aner jeg ikke. Men så lenge telefonen fungerer på sin ende, og online profilen på sin er det vel greit. Krysser fingrene!

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

Oppringt fra USA?!

Natt til torsdag 21. november ble virkelig noe helt for seg selv. Jeg har fått en vane med å legge meg temmelig tidlig i det siste, så rundt ti-tiden var jeg i seng på vei mot drømmeland. Cirka 23:30 ringer mobilen min, og i halvsøvne ser jeg bare fryktelig mange tall, før det går opp for meg at det står noe under: «Oregon». Plutselig kobler hjernen opp – jeg har jo brevvenner der!

Jeg nærmest falt ut av senga og løp ut på stua i sjokkvåken tilstand – litt som folk kanskje blir om det plutselig brenner i gardinene. Lyset ble slått på og så sto jeg der da, i kaninpysjen min med hender som skalv som aspeløv. Det var nesten så jeg ikke klarte å holde telefonen opp til øret da jeg svarte. Men, selvfølgelig var det ikke bare-bare å få snakka med brevvennen min i den andre enden..

En automatisk damestemme snakket – forklarte hvor oppringingen kom fra, at det var en gratissamtale og hvem som prøvde å nå meg. Jeg måtte bekrefte at jeg ville motta samtalen ved å trykke «1». Okei, greit. Men damestemmen fortsatte..

«We need to verify your identity.» Og det er jo forståelig nok, sant. Men igjen, automatisk greie. “The year you were born” – og jeg tasta inn. Null problem. «The month you were born» - igjen helt greit. Så begynte jeg å skjønne at dette kom til å bli vanskelig. «The last four digits of your social security number». Vel, det har jeg jo ikke. På det tidspunktet forsto jeg at denne automatiske tingen ikke kom til å finne meg i noe register.. «The five digits of your zip-code» - hallo du roboten, vi har bare fire her vi. Er i Norge sjønne’ru. Regner med brevvennen min nevnte at han skulle ringe dit, så det burde du vel visst? Neivel.

my charming self midt på natta..

Det hjalp lite at jeg helt fint klarte å taste «5» for «J» da de skulle ha forbokstaven i navnet mitt. «I’m sorry. We were unable to verify your identity. Try again?» Og joda, jeg prøvde igjen. Totalt ringte han vel 4-5 ganger, og jeg prøvde hele regla to ganger for hver oppringing. Kom selvfølgelig aldri igjennom. På dette tidspunktet var jeg nesten ikke nervøs lengre – bare veldig irritert. Hvordan skulle jeg få dette til å funke? Ville brevvennen min få beskjed om at jeg forsøkte å svare, men ikke fikk til – eller ville han bare tro at jeg ikke ønsket å ta telefonen? Dette spørsmålet ble min hovedmotivasjon.

Jeg ringte stakkars Monika, selv om klokka begynte å bikke midnatt. Hun er jo min «partner in crime» i dette her (tok du ‘an? Haha!), og ble heldigvis bare gira og ikke sur for mitt noe frekke tidspunkt å ringe på. I mens googlet jeg som en helt for å prøve å komme til bunns i dette her, og fikk bekrefta at vi internasjonale folk ikke kan bli verifisert gjennom den automatiske tingen. Takk du, det har jeg merka. Men at vi kunne gjøre det manuelt online på Telmate sine hjemmesider – de er dem som distribuerer disse telefonsamtalene i Oregon.

Så jeg klikka meg inn dit. Registreringen så ut til å gå greit – jeg skrev bare «0000» som Social Security number og slengte på en ekstra «0» på postkoden. De skulle ha bilde av identifikasjon og jeg ga dem ett bilde av passet mitt. Det må for pokker duge. Da jeg skulle taste inn telefonnummeret skrev jeg det slik (+47)******** - siden jeg bor i Norge, sant. Alt så greit ut, og jeg ble registrert. Så skal man trykke på en knapp for å få en sms – for å verifisere at man er eieren av nummeret. Da oppdaga jeg at folka hadde jo skrevet nr mitt som 47*-****-***. ….Det er jo ikke riktig? Og nei, jeg fikk ikke sms’en heller. Flott. Så forsøkte jeg å skrive inn mitt riktige nummer rett frem, men det ville de ikke godkjenne fordi det er bare 8 tall, og ikke 10 som de har i USA..

Okei, nå begynner jeg å bli skikkelig frustrert. Og hva gjør jeg – den dødssjenerte, nervøse lille jenta som sitter der i kaninpysj etter midnatt – hun som gruer seg så fryktelig til muntligprøven i Engelsk fordi hun nesten ikke tørr å snakke? Jeg ringer fengselet!

Jeg tror det nesten ikke selv, men pokker er det sant. En mann svarer, og i og med at jeg svært sjeldent trenger å forholde meg til noen som snakker Amerikansk som morsmål i en samtale, får jeg ikke med meg stort av det han sier, bortsett fra at han heter Rogers. «Hi, this is Julie Schick from Norway calling. I was just wondering if you would be able to tell me how to go about receiving phonecalls from inmates?» Virkelig, jeg fikk sagt det – og det hørtes riktig ut i mine ører. Så hører jeg Rogers fnise litt i andre enden før han spør «..from inmates?» Og jeg konfirmerer det.

Om han lo fordi det hørtes ut som jeg hette «Julie SHIT», at jeg ringte han for å spørre om det der eller om grunnen var en helt annen kommer jeg vel aldri til å få vite. Det endte i alle fall med at han ga meg nummeret til Telmate, siden de er ansvarlige for det der, og jeg tror aldri jeg har lagt på så raskt etter å ha sagt hadet før. Adrenalinet pumpet seriøst. Engelsk muntlig – bring it on!!

Men joda, det ble så jeg ringte Telmate også. Nå må dere huske at Oregon er ca. 6 timer etter oss, så klokka var ikke midnatt der altså. Jeg møtte den samme irriterende automatiske damestemmen som sa «Please hold – we’ll be with you shortly!» om lag ett hundretalls ganger, imellom at hun forklarte meg om masse forskjellige tjenester de tilbyr. Vel, hadde det bare fungert.. Etter 15 minutter ga jeg opp, siden jeg begynte å miste håpet om at noen som helst kom til å svare. Jeg har nå sendt dem en mail, og får jeg ikke svar på den snart ringer jeg igjen på mandag.

Dette gir jeg ikke opp nemlig – nå SKAL jeg få det til! Og jeg skal holde dere alle oppdatert på hvordan dette eventyret fortsetter. Stay tuned!

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

"Risikoen" med brevskrivingen

Etter fire år med brevskriving skulle en tro det ikke var så stort å plukke opp et brev fra postkassa nå og da. Og jeg må innrømme at det er det for så vidt ikke heller. Ikke alltid. De jeg skriver med utenfor fengsel har blitt som en vanlig rutine – nesten som å bare prate med noen på Facebook-chatten. Men det å motta brev fra fengsel? Det er noe helt annet. Så langt har jeg bare mottatt to brev, men hele greia har tatt opp en enorm stor del av tankene mine. Jeg finner stadig meg selv i min egen lille boble og håper hele tiden på at et nytt brev dukker opp i dag.

Og like skuffa blir jeg hver dag jeg åpner postkassa og kun finner reklame.

Det er nesten så jeg tror det er det eneste «skumle» med å finne seg en brevvenn bak murene. Når du først er inn i det, så er du liksom fanga i det også. Ikke fanga i den forstand at du føler det er en forpliktelse du må holde deg til, men at du hele tiden er så nysgjerrig og spent på hva du vil få tilbake og ikke minst når du vil få noe tilbake. Brevskrivingen foregår liksom i tre faser; først skriver du et brev, deretter kommer ventetiden der ditt må sendes dit, mottas, svares på og sendes tilbake, og så er det når selve svaret dukker opp – som helt klart er den mest spennende delen.

Jeg hadde aldri trodd det skulle bli noe så «stort» ut av dette. Da jeg først bestemte meg for å prøve det, så jeg vel innerst inne for meg at det ville bli som ethvert annet brevvennskap. Men jeg ser allerede at dette er så spesielt. Så annerledes. Og jeg er sabla glad for at Julie aldri holdt dette for seg selv, men var åpen om det slik at jeg også fikk hørt om det – for ærlig talt, hvor ville jeg ellers ha fått hørt om at dette i det hele tatt går an?

Monika

Bursdag bak murene

Det er jo slik at man har bursdag på samme tid hvert år, uansett hvor i verden og livet man måtte befinne seg. Og man kan jo kanskje tenke at jo eldre man blir, jo mindre tenker man over bursdagen sin som noe spesielt. Men hva er egentlig en bursdag? Burde det ikke være en feiring av at man ble født? Fikk livet i gave? At man fremdeles lever, har håp og muligheter? Jeg nekter å tro at det finnes noen som helst som ikke setter pris på å bli husket på dagen sin. Å få en gratulasjon. Ett klapp på skulderen. Bare ett tegn på at folk ser en, husker en og synes det er fint at man eksisterer.

kort jeg har fått av en av mine brevvenner :)

Om man da befinner seg i en situasjon hvor så og si alt er tatt fra deg. Friheten. Kanskje har all familie og tidligere venner forlatt deg. Du føler deg glemt. Ensom. Usynlig. Personlig kan jeg ikke tenke meg noe verre.

Da blir plutselig ens bursdag noe enda mer spesielt. En dag med ekstra trykk - for det positive eller negative. Å bli helt glemt på bursdagen - ikke få en eneste gratulasjon. Ikke ett smil. Ikke noe som helst. Hvor skadelig det må være for noens psyke klarer jeg ikke engang se for meg.

Men det jeg vet, er at man kan gjøre en forskjell. For tenk om man får ett kort - en gratulasjon - bare en aldri så liten anerkjennelse på ens eksistens denne dagen. Jeg vet med sikkerhet, at det kan folk i en slik situasjon leve på lenge.

Så kanskje du kan lyse opp noens liv med en gratulasjon? Ett lite kort? Ett smil gjennom posten?

Her (link) finner du WAPs sider for fanger som snart har bursdag. Kjøp eller lag ett lite kort med en gratulasjon og send det til noen. Det gjør så ufattelig mye. Du trenger ikke engang sende med adressen din, om du ikke vil ha svar, men det kan også være en kjempefin start for et brevvennskap, om man ikke vet helt hvordan man skal begynne et første brev. Send et kort da vel! Send to!

Det var slik jeg fant mine to siste brevvenner - jeg gratulerte dem med dagen. Og nå er de definitivt to av de mest awesome menneskene jeg kjenner.

Gjør noe lite, og gleden blir stor. For deg, for dem - eller kanskje begge to?

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

Dømt til livstid for småtteri

Man skulle vel kanskje kunne tenke at en så stor og ledende nasjon som USA burde ha ting ganske så greit på stell i 2013, med tanke på lover og hvordan de behandler sine landsmenn og kvinner. Vel, jeg synes det til stadighet dukker opp bevis på det stikk motsatte. I Dagbladet i dag fant jeg en artikkel jeg bare må dele med dere (link her).

I mine øyne er artikkelen skremmende, men det som kanskje er enda mer skremmende må være kommentarfeltet under saken. Man kan jo muligens si mye rart om dem som vanligvis kommenterer i slike felt som Dagbladets, men det er ikke å komme unna at det faktisk er (stortsett) nordmenn som deg og meg. Dette er ting flere av våre naboer tenker og mener. Det synes jeg er skremmende. Artikkelen fra Dagbladet:

I USA er flere dømt til livstid for å ha stjålet lommebøker, narkotika og hageredskaperDommerne uten valg. «Three strikes and you're out»

av Bjørn Bore

(Dagbladet): I 2012 satt det i USA 3278 mennesker som ikke har begått voldelige forbrytelser i fengsel med en livstidsdom, uten mulighet for benådning. Det viser en oversikt menneskerettighetsorganisasjonen ACLU (American Civil Liberties Union) publiserte i forrige uke.

Mange av dem er fengslet for bagatellmessige forbrytelser, som å ha stjålet ei jakke til noen hundrelapper eller blitt tatt med mindre mengder narkotika. Strenge minimumsstraffer og regler av typen «three strikes, and you're out« (tre slag og du er ute), gjør at selv ikke-voldelige småforbrytelser kan ende med resten av livet bak murene.

Savner mamma
Trebarnsmoren Stephanie Yvette George er en av livstidsfangene som er omtalt i ACLU-rapporten. Hun var 23-årig alenemor da politiet fant narkotika gjemt på loftet hennes. En av fedrene til hennes barn tilsto at dopet var hans, og George benektet kjennskap til det.

Hun ble dømt som medvirkende i en narkotikasammensvergelse, og siden hun var dømt for en mindre narkotikaforbrytelse tre år tidligere, krevde loven livstid. Ifølge ACLU-rapporten sa dommeren under straffeutmålingen at han ikke ønsket å dømme henne til et liv i fengsel, men at «mine hender er bundet».

I 83 prosent av sakene ACLU har sett på hadde ikke dommeren noe valg: Føderale lover eller delstatslover tvang dommerne til å gi livstid på grunn av minimumsstraffer eller bestemmelser av typen «three strikes and you're out», lovparagrafer som dikterer livstid etter et visst antall dommer.

- Jeg skulle ønsker mamma var her for å snakke med meg, sende meg på skoleballet eller se meg på skoleavslutningen, jeg savner henne så mye, sier datteren Kendra til ACLU.

Livstid for hagetyveri
Tobarnsfaren Patrick Matthews (25) ble for tre år siden dømt for tyveri, etter at han ble arrestert i bilen til en venn som solgte stjålne hageredskaper.

Matthews ble dømt for tyveri, og siden han som 17-åring var dømt for innbrudd, ble det livstidstraff.

- Jeg gjorde en feil, og ble behandlet som en drapsmann, sier han til ACLU.

- Uforklarlig
Storavisa New York Times tok denne helga et kraftig oppgjør med livstidsstraffene for ikke-voldelige forbrytelser.

- Hvis dette hadde skjedd i hvilket som helst annet land ville amerikanere være forferdet. En livstidsdom uten mulighet for benådning, for å prøve å selge marihuana for ti dollar til en politimann i sivil? skriver avisa, som kaller praksisen «så ekstrem, irrasjonell, så utrolig uproporsjonal til forbrytelsen at det ikke er mulig å forklare».

Avisa påpeker også at tallet på 3278 ikke-voldelige livstidsdømte er et lavt anslag. Det inkluderer ikke straffer av typen 350 års fengsel for narkosalg.

79 prosent av de 3278 livstidsdømte er dømt for narkotikaforbrytelser, 20 prosent for forskjellige former for tyveri, mens en prosent er dømt for trafikkforbrytelser eller andre forbrytelser i delstatene Alabama og Florida. Svarte utgjør en stort flertall av dem som blir idømt slike livstidsstraffer.

Det foreligger nå flere forslag om lovendringer som vil myke opp straffebestemmelsene som utløser livstid. Tidligere i år kunngjorde også USAs justisminister Eric Holden at påtalemyndigheten ville prøve å unngå å tiltale folk etter lovparagrafer for ikke-voldelige forbrytelser med minimumsstraffer.

Tatt igjen
En av de mest kjente «three strikes»-fangene er Dale Gaines, som i 1998 ble dømt til fengsel i 27 år til livstid for tyveri i 1997.

Han ble tatt med datautstyr som tilhørte den amerikanske kreftforeningen, og var dømt for innbrudd to ganger tidligere. En oppmykning av delstaten Californias «three strikes»-bestemmelser gjorde at straffen tidligere i år ble omgjort til 15 års fengsel, og Gaines, som er fysisk og psykisk utviklingshemmet, ble løslatt.

Han ble ifølge lokalavisa Marin Independent Journal arrestert for biltyveri 2. september i år.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Så, hva tenker du? Er det virkelig slik vi vil ha det - at man gjør tre små feil og blir frarøvet resten av livet som straff?

'Till pen meets paper..
Julie Wilhelmine

Min brevvennhistorie - Monika

Det tok meg vel rundt fire år med «vanlig» brevskriving før jeg bestemte meg for å prøve å skrive til noen i en helt annen livssituasjon enn jeg selv er i. Jeg bestemte meg i 2009 for å finne meg brevvenner rundt om i verden – og gjett om jeg fant mange. Siden det har jeg ganske jevnlig kunne finne brev i postkassa, men til slutt har det blitt så mye av det samme. Misforstå meg rett; jeg har gjort meg mange erfaringer med dette og lært mye om både andre kulturer og levemåter, men etter hvert har det stort sett alltid blitt lite å snakke om – og brev etter brev går på å fortelle at «i dag var jeg på skolen».

Det var ikke slike samtaler jeg hadde sett for meg da jeg først begynte å skrive brev. Så etter hvert gikk jeg litt lei og ville strekke meg mot noe nytt. Det var uaktuelt å legge ned penna helt og slutte å vente meg brev i postkassa nå og da, for er det én hobby som virkelig ligger nært hjertet mitt så er det nettopp dette. Jeg har aldri vært av de mest pratsomme, og har alltid følt jeg formulerer meg mye bedre skriftlig, så for meg er brevskriving en flott måte å kunne uttrykke meg på.


Jeg bestemte meg vel i slutten av september, etter at jeg lenge hadde hatt tanken om å heller skrive til noen i fengsel, surrende rundt i hodet. Idéen fikk jeg av Julie, siden hun flere ganger hadde nevnt at hun gjorde det – men da hun begynte var jeg selv under 18 og kunne ikke skrive til dem; så jeg satte meg ikke så mye inn i det. Men så var jeg plutselig 18 år. Og en helt ny verden var med ett åpnet.


Da jeg først begynte å se etter noen å skrive til, hadde jeg egentlig ikke tenkt mye på hva slags folk jeg ville skrive til. Ville jeg skrive til noen som ennå har en lang soningstid foran seg? Til en ung en eller har ikke alder noe å si? Var det en spesiell forbrytelse som gjorde at jeg ville, eller for all del ikke ville skrive til disse personene? For min del var stort sett alle veier åpne, så lenge det ikke var åpenlyst personen var stolt over å ha begått en forbrytelse, eller var tydelig på det at vedkommende kun så etter et forhold.


Så plutselig hadde jeg funnet flere å skrive til. Mange så spennende ut, men som det alltid er, var det noen som spesielt utmerket seg. Til nå har jeg skrevet til fire personer. Alle med ulike dommer, og selvfølgelig alle med helt ulike personligheter. Så langt har jeg fått svar fra to av dem, som begge har virket som reflekterte og oppegående personer.

Nå må det jo nevnes at jeg ikke har vært like lenge «inn» i dette som Julie har og derfor ikke har gjort meg like mange erfaringer. Jeg kan ikke si at jeg kjenner dem jeg skriver med veldig godt ennå, men ut ifra førstebrevene jeg har fått av to av dem, har jeg store forhåpninger til dette. Måten de formulerer seg på og ser ut til å faktisk kommentere absolutt alt jeg skriver til dem, gjør at jeg føler dette ikke bare vil bli en interessant, men rent givende reise og nye muligheter til virkelige vennskap.

Så for alle der ute som kanskje er interesserte i å få noe nytt inn i livet sitt og å prøve noe som faktisk ikke kan lyse opp bare dagen, men også deler av livet til en person, anbefaler jeg å gi det en sjanse. Man taper ingenting, og hvem vet, kanskje finner man en venn for livet?

Monika

Det aller første brevet

Det aller første brevet kan noen ganger være det vanskeligste. Så mange ting er jo enda uvisse – leter vedkommende fortsatt etter en brevvenn? Vil de være interessert i å skrive med noen fra Norge? Du vet det ikke enda, men kanskje er dere perfekte brevvenner for hverandre. Bare en måte å finne det ut på!

I og med at du på dette tidspunkt mest sannsynlig ikke vet så mye om brevpost-reglene for akkurat det aktuelle fengselet kan det lønne seg å holde brevet så «simpelt» som mulig – penn på papir. Å dekorere litt med penn eller blyant skader nok aldri, men annen dekorasjon kan det være lurt å holde tilbake på i første omgang – til man vet hva som går gjennom. Likevel vil man jo gjøre litt utav det, sant? Og da er det innholdet som teller.

Alle er nysgjerrige på hvorfor du valgte å skrive til akkurat dem – var det noe i deres profil/annonse som gjorde at du tok det valget? Der har du jo det perfekte utgangspunkt – det de allerede har skrevet om seg selv. Responder på det. Om dere har noe til felles allerede, skriv om det!

Så er det jo selvfølgelig viktig å introdusere seg selv – få med relevante fakta. Hva vet du om dem? Gjengjeld den informasjonen. Dann ett mentalt bilde av hvem du er. Personlig har jeg aldri sendt med bilde i første brev, mye fordi at jeg ikke vil at hvordan jeg ser ut skal veie for eller mot at de ønsker å skrive med meg. Også fordi at jeg ikke vet om de har noen som helst interesse av å svare, så det ville føltes litt bortkastet – da er det mye bedre når de spør om bilde i sitt svar-brev, noe alle har gjort.

Men så er det jo også spennende om man holder litt tilbake – alt trenger ikke fortelles med det samme. Det handler jo om å skape nysgjerrighet, og man skal jo ha noe å snakke om senere også. Og tro meg – det vil ikke være vanskelig å finne noe å fylle brevene med! Prøv og sett deg selv i deres sko – om noen sendte deg ett brev med ønske om å bli din brevvenn, hvilken info måtte du ha for å kunne ta en avgjørelse på om du ville svare? Vær høflig og legg grunnlaget for en respektfull og oppmerksom kommunikasjon.


Kanskje har du hørt noe skremsel om at man må være veldig klar og tydelig fra starten på at man ikke er ute etter noen romanse? Vel, fra mitt ståsted føler jeg at mange av disse utsagnene er ganske "ovenfra og ned". Temmelig dramatiske. Selv har jeg aldri skrevet med store røde blokkbokstaver at "du må faen ikke prøve deg på meg!", og likevel har jeg aldri følt at noen har vært i nærheten av å gå over grenser til hva som ikke er greit. Man kan jo kanskje tro at disse mannfolka/kvinnfolka er utsulta på kontakt fra det motsatte kjønn etter mange år uten, og kun tenker på en ting, men min erfaring tilsier at de heller setter pris på oss som mennesker på en helt annen måte.

Hver og en jeg har skrevet med har vært ekstremt ydmyke, høflige og trådd mye mer forsiktig enn de hadde trengt. Det er ikke sånn at vanlige, edru mannfolk/kvinnfolk antar du vil gifte deg med dem om du snakker til dem her i det fri heller? Nei, og slik er det som oftest ikke med de innsatte heller. For all del. Men du merker det nok ganske fort ut i fra brevvenn-profilen/annonsen deres, hva de ser etter. Begynner det med "Hi there beautiful! I’m looking for the woman/man of my life" trenger du jo kanskje ikke satse på akkurat vedkommende – såfremt det ikke er akkurat det du ønsker da. Men da vet du jo ca. hvor landet ligger.

Enkel huskeliste:
Navn, alder, kjønn, hvor du kommer fra, hvorfor du valgte å skrive, generelle hobbyer og interesser, evt. litt om din familiesituasjon, evt. yrke eller hva du driver med, eventuelle forhåpninger eller ønsker til ett brevvennskap – gi litt inntrykk av hvilken brevvenn du vil være, noen spørsmål til dem – siden de forhåpentligvis vil svare deg og da har noe å bygge videre på og ikke minst; HUSK Å LEGG VED DIN FULLE ADDRESSE! Hvis ikke får de jo rett og slett ikke svart. Jeg pleier å legge med hele adressen min på en lapp i første brev, og skriver det alltid bakpå konvolutten.

Happy writing!

‘Till pen meets paper..

Julie Wilhelmine

Min brevvennhistorie - Julie

Kanskje husker du også før i tiden, da det var masse brevvenn-annonser i barne- og ungdomsblader som Julia, Topp, Penny osv.? Vel, jeg var en av dem som elsket slike annonser og fikk meg mange brevvenner, på den tiden andre jenter rundt om i Norge på samme alder. Ettersom jeg ble eldre begynte jeg å skrive med folk utenfor våre landegrenser – i USA, Litauen, Finland, India osv. Det var alltid stas å finne unike konvolutter i posten med brev som var personlige.

Det er en spesiell måte å bli kjent med noen på. Få innblikk i deres liv og tanker. Likevel føltes det aldri særlig spennende, og etter få brev ble de fleste uinteressante. De var jo alle i ca. samme situasjon som meg – med skole, familie, vanlig hverdag.. Brevene ble like. Uinspirerte. Jeg har hørt mange fortelle om katten sin og skoledagen. Så blir folk lei. Finner ut at de «ikke har tid» til brevskrivingen. Greit nok.

Men jeg ville ikke gi opp brevkorrespondanse. Mail er langt i fra det samme – og folka var like uinteressante uansett. Så kom jeg på det, tidlig i 2011, hva med å skrive brev til noen i fengsel? Tanken var spennende. Jeg har alltid vært så fascinert av fengselsdokumentarer fra Amerika, og selv om man kan si mye om de forskjellige folkene man finner der inne er vel en ting sikkert for de fleste – de er langt i fra kjedelige.

Etter mye research fikk jeg også forståelse for at det er nok få her i verden som setter så stor pris på brev som akkurat disse menneskene. Noen av dem har ingen kontakt med venner eller familie utenfor, de er gitt opp og glemt. Personlig kan jeg ikke tenke meg noe verre enn den intense ensomheten. At absolutt ingen tenker på deg. Ingen ser deg. Jeg ville skrive brev til noen som satte pris på det. Som var interessante. Som kunne dele tanker og erfaringer. Som hadde «tid» til å skrive tilbake. Det var jo perfekt!

Jeg utviklet en stor forakt for dødsdommen de fortsatt gir i USA. Den sitter ikke riktig hos meg. Derfor valgte jeg først å skrive til to menn på Death Row i San Quentin Prison. Jeg har aldri angret ett sekund. Aldri har jeg følt meg så satt pris på – for å gjøre så fryktelig lite. Det var ikke for å være noen helgen at jeg satte i gang dette her, men de får deg nærmest til å føle deg som en. I hvert ett brev får jeg takk for at jeg tar meg tid. For hver en krusedull jeg har pyntet arket med. For hvert ett spørsmål jeg stiller. For hver en fundering jeg deler. For at jeg lar dem «rømme» i tankene en liten stund. For at jeg gir dem en grunn til å smile. Noe å gjøre. For at jeg ser dem. Tenker på dem.

Kanskje har de gjort noe dumt – jeg vet ikke. Det er ikke min oppgave å dømme dem for tidligere handlinger – tusenvis gjør nok det allerede. Men jeg tror, ærlig og oppriktig, at alle har noe positivt å bidra med. Alle har verdi.

Nå, i November 2013, har jeg totalt 6 brevvenner – alle i fengsel. Noen skriver jeg masse med, andre ikke like mye. Det er naturlig. Det er flott. Hver og en har gitt meg så utrolig mye i form av latter, tankevekkere, glede og historier. Til og med gaver har jeg fått, til min store overraskelse. Av alle mennesker jeg har vært i kontakt med i løpet av mitt liv har disse folka i fengsel i USA vært dem som har behandlet meg- og kommunisert med mest verdighet, høflighet og takknemlighet. Det hadde jeg aldri forventet. Å sette i gang med dette har vært noe av det aller beste jeg har gjort noen sinne, og det er derfor jeg med iver deler mine erfaringer og tanker med andre. Alle burde oppleve dette! Alle burde gi det en sjans!

Tenk å få erfare noe så fint, samtidig som du gleder noen andre i så stor grad – kanskje som den eneste.

   

'Till pen meets paper..

Julie Wilhelmine

Velkommen til Brevvenn bak murene!

Nå har jeg endelig bestemt meg for å lage en egen blogg dedikert til det å skrive brev med noen i fengsel. For min del har det å skrive brev med folk i fengsel vært en av de aller beste avgjørelsene jeg noen sinne har tatt - og det har gitt både meg, og dem, utrolig mye. Om du liker å skrive, har ett åpent sinn og rett og slett er nysgjerrig synes jeg virkelig du skal gjøre ett forsøk, jeg tror helt ærlig du ikke kommer til å angre!

Siden jeg begynte å skrive om prosessen og mine brevvenner på min private blogg har jeg fått helt utrolig mange henvendelser - mye mer enn jeg hadde trodd. Interessen er rett og slett utrolig stor, og det gjør meg skikkelig gira! I tillegg husker jeg selv, da jeg satte igang med dette prosjektet, at jeg sleit sånn med å finne informasjon, andre folks erfaringer osv. Det lille jeg fant måtte jeg lete fryktelig lenge etter, og det var så og si ingenting i det hele tatt på norsk.

Så det er akkurat det denne bloggen skal bli - ett sted å finne informasjon, dele erfaringer, diskutere forskjellige tanker og synspunkt, og bare rett og slett inspirere til å gjøre ett forsøk på å få en - eller flere - brevvenner bak murene. Det er en så givende og interessant opplevelse at jeg unner absolutt alle å få oppleve det. Jeg tror jeg kan være så freidig å si at jeg i alle fall allerede har fått to av mine nærmeste venner til å forsøke, så forhåpentligvis får dere høre fra dem også her inne + at jeg håper jo at kanskje nettopp du også blir en av oss!

Till' pen meets paper..

Julie Wilhelmine