The heart of the matter

Jeg må innrømme jeg føler meg litt fæl for at det er så stille her nå om dagen. Men det betyr fortsatt ikke at vi har gitt opp verken bloggen eller brevvennene våre. Heldigivs har L ennå mye i tankene, så jeg fikk et nytt innlegg i et brev her på tirsdag, som jeg tenkte å få delt nå.

The heart of the matter

Inmates, as a general rule, do not know hot to have a healthy relationship of any sort. This is especially true when it comes to an intimate one. Often when someone answers an inmate’s web-page, he/she (the inmate) will cling to that person like they were some sort of life support. This can lead to much heartache for both people.

You, out there, must realize that to us in here, the fact that you have responded to our call for … something makes you attractive, beautiful even. In my own opinion, anyone who reaches out to someone incarcerated is beautiful beyond comprehension. Each of you who do this have my respect and my love for always. My peers, though, may not understand how to react appropriately to the fact that you want to reach out in love and friendship.

What this means is that you will have to define the boundaries of the relationship. Do not allow the inmate to define the relationship, most often he/she will not know how. Be up front and do not allow misconceptions about the relationship to fester. I would rather be hurt a little at first than to have my heart broken at some later date. I for one have had my heat broken enough, and I’ve broken more hearts than I have ever wanted to.

Can you see that it almost seems as if you are raising a child when you write an inmate? :) It is almost true. It is a prominent aspect to inmate psychology, we are immature and insecure and don’t know how to function in a polite society. We must have others teach us how to treat them, how to be a friend and how to love. You can liken this to the scene in the movie “Jerry Maguire” when Renée Zellweger was talking to her sister she said something to the effect that she was raising Maguire to the man he could become. That is to true in the scenario of dealing with inmates. Most of us need to grow, and we cannot do it in our own. Most often this will lead to friendships, less often intimacy, and hopefully always something full of joy.

My wish for each of you out there is that you might know peace and happiness. My thanks

Making a difference

Det er en så trist og brutal verden vi lever i, og dette fikk vi så absolutt bevist da "Dennis McGuire ble henrettet med giftsprøyte ved Southern Ohio Correctional Facility i Lucasville i Ohio" for bare et par dager siden, og "hev etter pusten i 15 minutter før han døde" fordi den nye miksturen i giftsprøyta de brukte ikke fungerte "godt nok" (les her). Skrev så vidt om årsaken til den nye miksturen i et innlegg litt tidligere her. Men heldigvis er det da noen deler av verden som ennå er fine; nytt brev fra L på torsdag, og han hadde igjen med et innlegg jeg kunne dele her.

Making a difference

So, you’ve decided that you want to write someone who is incarcerated. You might have already found someone that you want to write or you’ve decided what you are looking for in someone that you want to write. The next question to ask yourself is what you want to accomplish in that persons’ life. Do you want to be a friend, an inspiration, a mentor, the list goes on and on. It is something that you don’t have to set in concrete as it can change and develop as your relationship with an inmate progresses.

The key to developing anything more than a superficial acquaintance with an inmate is persistence and consistency. The reason is that most inmates are not familiar with relationships that do not involve family, sex, or money. The idea that someone might be interested in them or their welfare without wanting or giving something material in return is foreign to them. There is normally a wall around the heart of an inmate that can be difficult to overcome. This is where your persistence and consistency come into play. Because when things get dicey or feelings come into the picture, an inmate may try to push away from that; it is a scary place for him or her. This is an almost instinctive response, but if you push right back, being firm in your ideals and commitment to them, then something real and positive can blossom. I’ll give you an example:

D—found I—on an inmate site. They wrote for about 2 months before I— asks D— for some money. D— writes and tells I— that no money will be sent but that he would like to be I—‘s friend. I— writes an ugly letter and tells D— that there will be no more letters. 

D— writes back to I— and tells I— that he believes that they could be good friends if I— understands and respects D—‘s boundaries. D— tells I— that he is looking forward to hearing from him. 

I— does not respond. 

D— keeps writing I— and telling I— about what is going on in his life and expressing an interest in I—‘s life. This goes on for about 3 months. 

I— finally responds to D--. 

From this point on I— begins to develop an understanding that he can be valued for himself and value others not for some gain or expectation but just because they care for each other. This could be a turning point in an inmate’s life, the point where healthy relationships begin. And it did not cost more than an hour and a stamp every couple of weeks, well and a heart that truly cares.

The above was a story told to me by another inmate. It was a neat story to hear him tell it. He tried to put a cool spin on it, about how he gave in to this person even though he would not send him any money, like he was doing him a favour. I could tell, though, that he valued his friendship with D--. It was a place where I— didn’t have to wear a mask or hide behind some expected mentality. I—‘s life had changed, and he didn’t even realize it. I did, and I thanked God that this person I didn’t even know showed such caring in his consistency and persistence.

In this way is the world changed, one life at a time.

"USA henretter stadig flere med bare én gift"

Monika sendte meg link til dette i dag, og jeg følte for å dele det. Jeg får litt frysninger når jeg ser på bildet, da mine to første brevvenner begge sitter på Death Row i San Quentin State Prison.. Jeg håper virkelig de aldri, aldri blir stroppet fast til den stolen der.

38 personer ble henrettet med gift i USA i fjor. Her fra dødskameret ved San Quentin statlige fengsel. Foto: AP Photo/Eric Risberg

Utdrag fra atrikkelen:
"39 dødsdømte fanger ble henrettet i USA i 2013. Av disse ble 38 henrettet med giftinjeksjon viser en oversikt fra Death Penalty Information. Bare en mann blle henrettet ved elektrosjokk.

Praksis i USA har vært at henrettelsene skjer ved at gift injiseres i de dødsdømte fangene i tre trinn, i en svært spesifisert metode utformet av medisinske eksperter.

Først bedøves den dødsdømte med stoffet thiopental, deretter lammes åndedrettsmusklene med pancuronium bromide og til slutt injiseres kaliumklorid som stopper den innsattes hjerte.

De tre trinnene skal sikre en rask, smertefri død.


Benytter bare ett stoffDenne metoden er imidlertid ikke lenger den vanligste metoden. Oftere og oftere benyttes bare ett stoff, ifølge PolicyMic.

Av de 38 gifthenrettelsene i fjor, var dette tilfellet i 24 av tilfellene.

En av årsakene til at dette har blitt vanlig, er at USA har hatt problemer med tilgangen på stoffene de benyttet i tretrinnsprosedyren.

Når bare ett stoff benyttes, økes sjansen for at noe kan gå galt under henrettelsen betydelig, advarer Orrin Devinsky, neurolog ved Langone Medisinske senter ved New York Univercity overfor PolicyMic.

Dette ble spesielt tydelig da Romell Broom ble forsøkt henrettet i Ohio i 2009. Etter to timer var han forsatt i live, og henrettelsen ble avbrutt.
Han venter fortsatt på at dødsstraffen skal gjennomføres."

Kommer aldri til å slutte å si det; Why do we kill people who kill people to show people that killing people is wrong? Og tankene mine går også til "The Bill of Rights" og paragrafen som blandt annet sier "Excessive bail shall not be required, nor excessive fines imposed, nor cruel and unusual punishments inflicted". Det virker som om hva som sees på som "cruel" er svært forskjellig i mine øyne og mange andres..

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

For å nevne en litt tabu sak

For litt siden kom jeg over dette, om Anthony Stockelman (han ble flyttet til et annet fengsel etter denne hendelsen), som i 2005 ble fengslet for voldtekt av og drapet på en 10 år gammel jente:

Jeg vet jeg i manges øyne beveger meg ut på tynt farvann når jeg tar opp dette temaet. Saken er den at jeg selv skriver brev med en, velger å kalle ham x, som er en såkalt child molester. Skal ikke gå nærmere inn på saken hans og hvordan jeg føler det er å skrive med ham, i dette innlegget – det skal jeg gjøre senere – og tenker å heller bare legge ut noen tanker rundt akkurat denne behandlingen Anthony Stockelman her fikk (reportasjen kan leses her).

Greia er at jeg fant dette bildet et sted hvor folk kan kommentere. Og det skjønte jeg at de ville gjøre på en slik sak. Bildet hadde oppimot 200 kommentarer da jeg gikk inn på det, og jeg leste hver eneste en av dem. Jeg må innrømme jeg blir helt stum når jeg leser noe av det folk får seg til å skrive, «hope they raped him too», «wish they had killed him», «this is justice» er vel hva mesteparten sier. For å komme med et par andre eksempler:

“… Rapists, murderers and anything in between should be tortured to an inch of their life, day after day. Why? Because by doing such things, you lose your right to call yourself a human and you become a monster. And I wouldn't have any problems with becoming a bigger monster just so I'd be a nightmare to these fuckers.”

“Im glad that guy got what was comin to him...but I would have done worse to him.”

Det er dette sikkert 90 % av kommentarene uttrykker. Og jeg klarer virkelig ikke forstå det. Greit, jeg er enig – når en person går på barn slik, enten det er voldtekt, drap, annen form for overgrep eller hva det nå skulle være; en må få en straff. Men det er det verken oss «normale» her ute i verden eller andre innsatte som skal gjøre. Loven og straffesystemet i landet er det som skal utøve straffen. Heldigvis var det ikke alle som mente Stockelman fortjente det – så jeg tenkte jeg skulle legge med en av de kommentarene også.

“wait....so getting in jail for life is not enough ? I don't mean to say that what he did isn't horrible , but isn't that the point of being in jail ? You do something bad , you get punished by the law , not by other people. Think a bit : allowing criminals to rape , and abuse , maybe even kill another human being , while being in a place meant to reform them....and teach them how to respect the law...is a bit counterproductive , is it not ?”

For meg er det bare ikke riktig å høre at de blir behandlet slik. Og jeg kan virkelig ikke få meg selv til å forstå hva det er som gjør at helt «vanlige» folk kan si de støtter behandlingen, og si at de selv ville gjort det samme – eller til og med gjort dem verre ting. En som sitter i fengsel får straffen sin nettopp ved å sitte i fengsel; ved å få livet sitt i den frie verden stoppet og ikke kunne leve det vi kaller et normalt liv. Selvfølgelig har han begått en grusom gjerning selv (både mot jenta og familien hennes), som gjør at han fortjente å bli satt i fengsel - jeg prøver virkelig ikke å si noe annet, men at han blir behandlet slik vil ikke gjøre om på fortiden. Det vil ikke gjøre noen noe godt.

Monika

Skal henrettes med uprøvd giftkombinasjon

Kom over en artikkel på VG i dag som fikk meg til å både heve et øyebryn og å riste skuffet på hodet. Denne artikkelen var merket med USA og dødsstraff, så dere kan vel selv tenke dere til hva den handlet om. Jeg legger med et utdrag fra artikkelen.

SKAL DØ HER: I dette dødskammeret i statsfengselet i Ohio skal 53 år gamle Dennis McGuire (innfelt) henrettes med en uprøvd blanding av medikamenter. Foto: AP/Ohio Department of Corrections

Mangel på et giftstoff gjør at fengselsmyndighetene i Ohio må henrette fanger med en tidligere uprøvd kombinasjon av legemidler. Først ut er 53-åringen Dennis McGuire.

Delstaten Ohio har bestemt seg for å bruke en tidligere uprøvd kombinasjon av to medikamenter for å henrette McGuire, som ble dømt til døden etter å ha voldtatt og drept en gravid kvinne, ifølge Fox News.

Statsfengselet i den amerikanske delstaten gikk ifjor høst tom for pentobarbital, stoffet som vanligvis brukes til å gjennomføre dødsstraffen.

Når 53-åringen skal henrettes den 16. januar vil fengselsmyndighetene bruke en kombinasjon av det beroligende stoffet midazolam og smertestillende hydromorfon. En slik kombinasjon har aldri før blitt brukt i en henrettelse.

EU-lovgivning årsak til mangelen

Årsaken til mangelen på stoffet er blant annet ny EU-lovgivning fra 2011, og at danske Lundbeck, produsenten av pentobarbital, samme år sluttet å selge legemiddelet til fengselsinstitusjoner.

Ohios dødsstraff-politikk pålegger staten å forsøke å skaffe beholdninger av pentobarbital fra apoteker som blander doser av stoffet tilpasset hver spesifikke pasient. Dersom dette ikke lar seg gjøre, er blandingen av to stoffer ansett som nest beste løsning.

Du kan lese resten av artikkelen her.


Dødsstraff er en av straffemetodene jeg aldri har forstått meg på, aldri har støttet og aldri vil støtte. Jeg kommer nok alltid til å leve etter dette sitatet; Why do we kill people who kill people to show people that killing people is wrong? Uansett hva den siktede har gjort, drap eller ikke, rett gjennom ondsinnet eller ikke … Det å ta livet av vedkommende går bare imot absolutt alt jeg tror på.

Survived By One: The Life and Mind of a Family Mass Murderer

Vil begynne dette med å ønske dere et godt nyttår. Håper dere alle vil oppleve mye flott i det kommende året. Har vært litt stille her de siste par ukene, men jeg tror jeg kan snakke på både min og Julies vegne når jeg sier brevvennene våre ikke har vært glemt i disse juletider. Jeg har faktisk funnet meg selv i å gruble over hvordan de har det nå i jula, opptil flere ganger daglig.

Uansett, jeg har også brukt tiden på å lese. Da jeg først begynte å se etter brevvenner, fant jeg mange, men kun noen jeg valgte å faktisk skrive til. Noen av de jeg ikke skrev til, syntes jeg likevel det var litt interessant å finne ut bakgrunnshistorien til. Tom Odle var en av disse, mye fordi jeg så han satt inne på livstid for mord. Snart fant jeg ut at det er skrevet en bok om ham, så jeg valgte å kjøpe den herifra. Jeg synes nemlig sånt er utrolig interessant lesestoff siden det forklarer saken fra flere sider og beviser at ting ikke alltid er så svart-hvitt som det kan se ut når folk får en straff. Tenkte jeg skulle dele den med dere; kanskje vil noen lese boken eller velger å skrive til Odle selv?

Survived By One: The Life and Mind of a Family Mass Murderer forteller om oppveksten til Tom Odle, hva som gjorde at han tok livet av hele familien sin og tiden i fengsel. Boken er bygd opp gjennom brev fra Tom Odle i person, mange sitater fra folk og fra under høringer m.m., refleksjoner rundt Toms handlinger fra fagpersoner …

Jeg skal verken komme med en analyse av boken, Toms oppførsel eller noe slikt, men tenkte bare å komme med en kort oppsummering. Tom Odle var 19 år gammel da han drepte hele familien sin (foreldre og tre yngre søsken på 14, 13 og 10 år) i 1985, etter at mora hans i flere år hadde slått ham (med belter); gjentatte ganger låst ham fast til sengen i flere timer om gangen; og ikke minst skjelt ham ut og sagt han ikke var god nok. Tom fikk sjeldent være ute med venner i starten av livet sitt og levde generelt under strenge forhold. Faren sa aldri noe på hva moren gjorde.

Opp mot tenårene kom han borti ting som kriminalitet, og stoffmisbruk og –salg. Folk i nabolaget ringte flere ganger til politiet på grunn av oppførselen hans. Forholdet til familien ble dårligere og dårligere og livet hans kom rimelig ut av kontroll. Etter en rekke hendelser (som dere nesten må lese boka for å høre), ba foreldrene hans ham om å komme seg ut av huset. Dagen han skulle flytte, drepte han hele familien.

Året etter ble han dømt til døden. Han satt på death row i 17 år, fram til straffen hans i 2003 ble endret til livstid fram til en naturlig død.

Som sagt skal jeg ikke gå inn på å analysere eller noe – men jeg tror at noe av det vi kan lære av Tom Odles historie er viktigheten i å se tegnene på et tidlig stadium. Det er mange som sitter fengslet fordi de drepte foreldrene sine (Tom har selv sagt at det egentlig var mora han ville ta – resten ble liksom bare med) etter år med mishandling. Og selv om jeg ikke sier gjerningsmannen i denne saken burde være løslatt, er jeg rimelig sikker denne saken kunne hatt et annet outcome om noen tidlig hadde hjulpet Tom og familien.


Jeg vurderte å skrive til Tom selv, men valgte å lese boken først. Nå har jeg likevel kommet til den konklusjonen at jeg ikke kommer til å gjøre det. I alle fall ikke nå; jeg har allerede funnet de vennene jeg ville finne. Så derfor legger jeg med adressen hans, om noen av dere skulle ha lyst til å skrive til ham. Jeg har inntrykk av at han – til tross for en fæl fortid – er en real type med mange refleksjoner og tanker rundt ting. Men om noen av dere skulle skrive til ham; husk å orienter meg om hvordan det går. Jeg er interessert..!

Tom Odle #N66185
Dixon C.C.
2600 N Brinton Ave
Dixon IL, 61021
USA

Monika

Hvor mye din bursdagshilsen kan bety

Julie skrev om dette for en stund siden, men jeg fikk en melding i går som gjorde at jeg ville skrive litt mer om det. Komme med et konkret eksempel på akkurat hvorfor innsatte setter så stor pris på å høre fra noen på utsiden. Og da spesielt på sånne dager som bursdager etc.

En av mine brevvenner, T, hadde bursdag nå på mandag. Jeg hadde sendt ham et bursdagskort i ganske god tid i forveien for å sikre meg at han ville få det til dagen sin (men la det inni en ekstra konvolutt så det faktisk ble åpnet på selve dagen). Så fins det også noen veldig flotte nettsider; T har jeg mulighet til å kontakte via JPay.com – her kan jeg sende ham meldinger som skal ta maks 48 timer før han får, og jeg kan til og med ha videosamtaler med ham der. Jeg gjorde det, sendte han en melding der på selve dagen for å vise at jeg faktisk husket ham på riktig dag – ikke bare to uker i forveien.

Så i går fikk jeg svar fra ham, og det virket ikke som han kunne satt stort mer pris på kortet og meldingen. Men det som var hjerteskjærende i meldingen var at han fortalte at familien egentlig hadde lovt de skulle gjøre noe (akkurat hva sa han ikke noe om der og da), men at de ikke hadde gjort det. Så da, at i alle fall noen, ei jente i Norge av alle faktisk, husket ham på dagen var et av de eneste lyspunktene på bursdagen hans.

Tenk det; tenk hva du kan bety for et menneske som til og med blir ditcha av sin egen familie den dagen de fyller år. T har ikke en gang gjort noe som er så ille, uten at jeg skal gå inn på hva han sitter inne for, men jeg ser i alle fall ikke en grunn til at noen skal love å gjøre noe for ham på bursdagen hans for så å ikke holde ord og bare ignorere ham. Da er det bedre å ikke si en skal gjøre noe som helst. Men jeg mener ikke å si noe vondt om familien hans; jeg kjenner dem ikke og vet ingenting om hvordan det føles å miste en sønn eller en bror i flere år fordi han har begått en kriminell handling.

Poenget mitt er uansett det at det er så mange av dem som sitter inne som helt sikkert aldri får høre fra familien sin eller gamle venner. Det jeg mente med det jeg nettopp sa om T her, er at når han – som ikke har gjort noe veldig ille – ikke hører fra familien på fødselsdagen; tenk på alle de som sitter inne for verre ting, for dumme valg de kanskje gjorde da de var unge eller var rusa. Det fins så mange av dem at det virkelig er trist; er ikke den lille tiden det tar for oss å skrive et kort til dem, verdt det? Jeg mener i alle fall at det er det.

Det er få følelser her i livet som føles bedre enn å være det éne mennesket som husker en person på dagen hans eller hennes - ikke fordi det er fint at ingen andre gjør det, men fordi du vet hvor mye akkurat du da blir å bety for det mennesket, og at nettopp din gjerning var det som gjorde dagen levelig.

Monika

Of Scams and Such

I dag fikk jeg et nytt brev fra L, som jeg allerede har lagt ut noen ord fra, her på bloggen. Denne gangen lå det med et innlegg hvor han skriver om hva en burde være obs på når det kommer til det å skrive til noen i fengsel.

Of Scams and Such

I wrote in my last blog that it is an honourable thing to write people that are in prison. I truly believe this. You in the “free world” have the key to helping people in here find their way to being good people. However this does not mean that your good-heartedness will not be abused by the unscrupulous. I am a prisoner and it may be against the “prison code” to say so, but I would say that most prisoners would use someone badly if given the chance. This is not to discourage anyone from reaching out. I just want each of you to go in without blinders. With that in mind, I am going to tell you about some of the more common prison scams.

You are writing “John”, he tells you that he needs some money to pay so and so or they are going to hurt him. He is even willing to get so and so on the phone or to write to you (maybe, maybe not). This is a classic scam. If someone is in danger, the unit should be notified. Two reasons, if it is true, then a payment of money will only delay the inevitable or it will have to be paid again. If it is false, then this person is not your friend and should be reported.

You are writing “Phillip” and he says he needs funds for a class that he wants to take. He asks that you send him the money as they must take it out of his inmate account in order to pay for it. If you want to help someone in this way, I am all for it. But play it safe, find out where the person will be attending school. Call the unit and ask about the classes that cost funds and pay them to the school itself. Tell the person that you will “not” send the money directly to him. If he wants you to pay for the class then you will pay the school. Do not ever send anyone money like this.

You are writing “Daniel” and he asks you to send him some stationery (envelopes and paper and stuff like that). More than he could use to write to you in two years. Stationery is a commodity in here and can be sold in the prison black market for money. I would recommend that if you did send someone stationery, send what he would need to write to you for a few months.

These are few of the scams that inmates might use or something very similar. The thing is that it is noble to want to help someone. It should not be discouraged. However, each of you should understand that we, as prisoners, must be protected from ourselves at times. The best way to do that is to insure that you, our prospective victims, are educated.

My advice to any of you is this: If an inmate asks you or anything that will involve money, say no. It should be you who offer these things. But if you are interested in helping an inmate financially, ask questions investigate. Don’t take an inmate’s word for it.

Peace

"There you are! Finally!"

Jeg og Monika var i Oslo denne helga, og på vei hjem – da vi satt på toget – ringte plutselig telefonen min. «Oregon» sto det! Med litt motivasjon fra Monika, ble det så jeg tok den – selv om vi satt midt mellom masse fremmede mennesker, jeg ikke hadde så mye strøm igjen på telefonen og virkelig var helt uforberedt på å skulle snakke engelsk med noen jeg aldri har prata med før.

Vel, denne gangen fungerte det faktisk helt fint. Jeg måtte bare bekrefte at jeg ville motta samtalen, og så kom det igjennom. For et adrenalinrush! Det gikk så mye bedre enn jeg noen sinne kunne forestille meg. J var akkurat like kul på telefon som gjennom brev – om ikke mer! Hadde ingen problemer med å få med meg hva han sa, bortsett fra en gang, og da var det toget som bråkte. Han sa også at engelsken min var helt «perfect» og at han ikke forsto hva jeg hadde vært bekymra for.


Det var rett og slett en utrolig morsom og fin samtale, selv om den bare varte i 9 minutter – det koster dem nemlig ganske mye for dem å ringe hit. Dette er noe vi skal gjenta – vi skal spleise, og jeg skal føre over penger via Jpay. Kjempegøy at det endelig virker! Nå har vi noe å snakke om i neste brev også, hehe.

Det skal være sagt at dette er noe jeg har godkjent og gått med på for lenge siden – jeg ga han nummeret mitt og ga han lov til å ringe. Vil man ikke kommunisere via telefon er det selvfølgelig ikke noe press om det i det heletatt! Men for min del – som føler at jeg har fått en skikkelig god venn, og i tillegg synes det er stas å få snakke litt engelsk – er det bare kjempestas! Gleder meg allerede til neste gang! :)

Rett skal være rett?

Fra VG i dag - bare en påminnelse om at rettsystemet i USA ikke alltid er like godt...:

Stanley Wrice gleder seg sammen med sin datter Gail Lewis (til høyre) og advokat Heidi Lin Lambros etter å ha fått friheten tilbake. Foto: AP

"Stanley Wrice insisterte i årevis på at han innrømmet et seksuelt overgrep fordi han ble torturert av politiet.
Siden 1982 har 59-årige Wrice sittet i fengsel for voldtekt. Han har hele tiden hevdet sin uskyld og forklart at politiet i Chicago slo ham så lenge at han ikke hadde noe annet valg enn å erkjenne overgrepet.

Onsdag gikk han ut av fengselet som en fri mann, takket være en dommer som opphevet dommen.

Politiet løy

Ifølge dommeren har polititjenestemennene løyet om hvordan de behandlet 59-åringen, skriver nyhetsbyrået AP.

Dommen var på 100 års fengsel, men i går ble han altså sluppet fri etter over 30 år bak murene.

- Jeg kjenner på en overveldende lykke og glede over at det endelig er over, sa Wrice da han kunne klemme sine døtre, advokat og andre som hadde møtt opp utenfor fengselet.

Wrice sa at han ikke var sint fordi han hadde så mye å se frem til, som for eksempel å møte sine barnebarn. Men det første på agendaen var: Å skaffe seg en skikkelig cheeseburger.

Flere mørke historier

Løslatelsen av Wrice føyer seg inn i rekken av mørke kapitler i Chicago-politiets historie. Flere menn, hovedsakelig mørkhudede, har de siste årene blitt løslatt fra fengsel etter at det er kommet frem at de er blitt truet og torturert til å tilstå alt fra væpnede ran til drap.

Ingen av tjenestemennene er så langt dømt for tortur, men deres daværende sjef, Jon Burge, ble i 2010 dømt til fengsel i fire og et halvt år for å ha løyet under ed i retten.
Han sa i retten at han aldri hadde vært vitne til eller deltatt selv i tortur av mistenkte."

Det er litt skremmende å tenke på, er det ikke? 30 år, dere..

"Needs Mail"

Fortsetter med å videreformidle noen som virkelig hadde satt pris på brev - de som enda ikke har fått noen. Som sist holder vi litt tilbake på bilder og dom - men er det viktig for deg, bare spør. Kanskje er det noen du kunne tenke deg å skrive til? Det vil uten tvil bli verdsatt mer enn du kan forestill deg.

Edward:
"The quality of a man’s life is in direct proportion to his commitment to excellence, regardless of his chosen field or endeavor. Life is not like school where you are taught a lesson then given a test. In life you are given a test that teaches you a lesson.

Hello my name is Edward...I'm looking for someone to share my thoughts and dreams with; someone outside these walls that is also willing to share their own thoughts and dreams.
If this profile has caught your eye feel free to write.

I look forward to hearing from you!

Sincerely,
Edward Wise"

Edward Wise #11822031
Federal Correctional Facility
P.O. Box 1500
El Reno, OK 73036
USA

Robert:
"Hi! As you read my words I hope that you understand the loneliness I feel and my desire to find a genuine connection. As you can imagine prison takes your voice and I’m reaching out hoping to find it once again.
You can be yourself around me with no worry of judgment.
I’m told I’m a great listener and excellent at giving the right advice, so don’t be afraid to pick up that pen now and find out for yourself.

I believe that we all come into each other’s lives for a reason and that it’s not accident you find yourself reading my words. I have no hidden agenda and welcome any and all questions from anyone.
Originally I’m from Miami, Florida and have kept all my southern charm. You’ll find me laid back and easy going. I like to be positive about all things and really look forward to sharing this with you.
I stay fit with weights and really enjoy movies.
Before I go I’d like to leave you with a positive note, “Never let them tell you the skies the limit when there are already footprints on the moon.”

Look forward to hearing from you.

Always,
Robert"

Robert Waite #CQ-4237
SCI Retreat
660 State Route 11, AA-23
Hunlock Creek, PA 18621-3136
USA


Rocky:
"My name is Rocky, I'm 28 years old and I'm from Somerville, Massachusetts. I'm looking for friends to correspond with and get to know. I'm serving a 10 year sentence for a non-violent crime and would like to help pass the time by writing and developing a few friendships in the process. I don't have any children of my own, but I do enjoy spending time with my siblings and their kids. Dedication to one’s family is very important to me and I'm blessed to have love and support from my own but I would like to find and create new relationships that may build and grow with time."

Rocky Veliz #W102419
N.C.C.I
P.O. Box 466
Gardner, MA 01440
USA

Noen ord for deg i vurderingsfasen

Det at både jeg og Julie fra flere hold har hørt at mange av dere vurderer å skrive til noen i fengsel, gjorde at jeg ville prøve å tenke ut noen kloke ord til dere som er i nettopp den vurderingsfasen.

Jeg vet egentlig ikke helt hva det var som gjorde at jeg selv sto i den fasen en liten stund. Men én ting er sikkert, og det er at grunnen til at jeg kom meg ut av den var at jeg begynte å se på ulike profiler. Aldri har det vært så lett å finne mennesker jeg virkelig fant interessante og som så ut til å være helt ærlige og «ekte».

Valget ble enkelt; så mange av disse menneskene fortjener en sjanse til å bli hørt eller til å bare ha en person de kan snakke med. Og jeg ville gi noen av dem akkurat den muligheten.

Jeg gikk inn i det med den tanken om å kunne være der for noen; nå, etter å ha mottatt flere brev, sitter jeg igjen med så mye mer enn det. De jeg skriver med, bryr seg virkelig om hvordan livet og hverdagen min er, hvordan jeg har det – og de er så ivrige etter å høre om alt mulig. Nå vet jeg ikke med dere, men etter min erfaring er det ikke alltid en har den type folk rundt seg.

Å skrive til en innsatt er spennende. Givende. Interessant. For meg har det blitt noe som virkelig bryter med hverdagen; når jeg finner et brev i postkassa blir jeg tatt med i en ny verden, et nytt liv. Og jeg skal innrømme jeg har fått høre ting som har truffet meg så ekstremt at jeg har endt opp med å måtte lese det sikkert ti ganger før jeg har kunnet skrive noen ord som svar. Og så er det selvfølgelig de brevene der du sitter og smiler deg gjennom. En av dem jeg skriver med har skikkelig humor. Store deler av hans førstebrev lo jeg meg faktisk gjennom.

Tenk deg – for disse menneskene kan du bli en slags dagbok som får høre ting ingen andre får. Og det går slettes ikke bare en vei; føler du deg komfortabel nok til det, er de mer enn interesserte i å høre hva du tenker på.

Nåvel, nå ble ikke disse ordene like «kloke» som jeg tenkte, men jeg håper i alle fall at der har fått noen av dere til å ta et steg videre. Har du bestemt deg litt, for at du føler det er greit å skrive til noen i fengsel; ta en titt på noen profiler – før du vet ordet av det, kan den «perfekte» brevvenn dukke opp.

Monika

Skrive til? - Du kan gjøre en forskjell

Jeg må si jeg ble helt utrolig positivt overrasket over responsen jeg fikk da jeg skrev om Bouncer – vi blir så utrolig glade av å se at folk er interessert i dette her! Nå håper jeg virkelig at minst en av dere setter tanken om å skrive til han ut i live, og han viser seg å være en kjempebra brevvenn!

google.

Men dere – det er så mange andre som også hadde satt uendelig pris på å høre fra noen i den frie verden! Og det så ut til at flere syntes det var fint å få litt tips om hvem man kan skrive til. Så nå har Monika og jeg funnet ut at vi skal lete litt etter folk som virkelig ønsker og trenger brev – spesielt av dem som på nåværende tidspunkt ikke hører fra noen – og «promotere» dem her på bloggen. Håpet er at dere finner noen av dem interessante nok til å gi dem en sjanse.

Vi har også kommet frem til at vi ikke poster bilder av dem her, siden vi er av dem som synes utseende ikke bør være en avgjørende faktor for om man velger å sende noen ett brev eller ikke, sant? Men klart – vil dere på død og liv se først, er det selvfølgelig mulig. Samme med hva de er dømt for – er det viktig for deg skal du selvfølgelig få vite det på forhånd! Bare spør oss om det er noe du lurer på. :)

Første to ut er Allen:

"Greetings,

I am supposed to write something so unique and profound that you can’t help but pick me above all the others to invest a little of your tie into and hopefully make a new friend. Wow, talk about pressure! Maybe I could tell you that I made it all the way to Eagle Scouts and I had every survivor patch you could darn well imagine, you betcha…or how about in 7th grade I was Captain of the math team and I was moving in on the Chess Captain chair but they kicked me out of school for running a numbers racket. I would have to say that humor is huge with me and if you find yourself smiling from something I’ve written here then I think you and I could along like peanut butter and jelly.

My name is Allen and I am 41 years and currently busted and disgusted in this wonderful state of California. I’ve made a few mistakes, everything from bank robbery to purse snatching at the local convalescent hospital……Kidding, Kidding…Actually I have quite a few redeeming qualities but I think it’s up to you to find out what they are. I can offer you something cool and different in your mailbox and lots of great laughs and conversations.

So what do you think??? You in?"

Allen Baldwin #AB-5982
I.S.P.
P.O. Box 2199, B-5-110
Blythe, CA 92226 USA


..Og Kyle:

"Everyone deserves to be loved, regardless of past mistakes or poor decisions made in life. Even though society punishes those that commit errors, it also champions redemption. This allows us to learn from our past missteps becoming better more productive individuals. With that said, my intent with this ad is simple: to find real, tangible friends ad relationships in this world. People talk about their social media “friends”, but what really is the depth of those relationships? I’m a quality, not quantity, type of person. One can have a thousand social media friends but how real are they? Personally I’d rather have one true friendship than a thousand social media friends.

I’ve spent almost a decade behind bars now and in that time most of my friends and family have fallen by the wayside. As time goes by, people become less and less concerned about the lives of those in here, not because they are cruel but because it’s easy to forget those you never see. “Out of sight, out of mind.” That’s been the case for me, and my interaction with the outside world over these past years has been nominal at best.

I’d like to learn more about others and how best to interact with them. I’m a generous heart, an ear that listens, and a soul craving friendship. I know there are free people out there that feel exactly the same way.

Take a chance and be my friend, you won’t be disappointed. Take care."

Kyle Berry #P30710
LPCC
5501 N. LaPalma Road
Eloy, AZ 85131 USA


Vi håper noen av dere kan finne det i hjertet deres å gi dem en sjanse. Send ett brev! Send ett kort! Send en uvurderlig gave bare i det å bli tenkt på - husket - for en liten stund..

Julen er ikke bare familie, hygge og glede for alle

Synes du det er litt vanskelig å vite hva du skal skrive i det første brevet? Har du kanskje lyst til å gjøre noe mer ut av det? Eller vil du gjøre noe ekstra for en du allerede har skrevet til en stund?

Jeg og Julie bestemte oss for å lage adventskort til dem vi skriver med. Ett for hver søndag i advent. Så for et par uker siden satte vi av nesten en hel dag; turen gikk til butikken for å handle inn ark, og etterpå suste timene hyggelig av sted mens vi klipte, limte og pyntet.

Det ble ikke så vi torde å sende originalene til slutt. Usikre på om alle fengslene, men egentlig ganske sikre på at de ikke ville, ville godta limet, ble det så vi heller tok kopier og sendte. Skrev et lite dikt eller noen ord i hvert av dem og prøvde å gjøre dem så unike som mulig. Vi ønsket å glede dem med noe litt annerledes. Noe de kanskje ikke har fått før. Og å bare gi dem noe positivt i denne førjulstiden, som helt sikkert kan føles ekstra dyster for mange som sitter inne.

For oss er det kanskje ikke så stort. Vi får på en eller annen måte oppmerksomhet hele tiden uansett. Jula er rundt oss overalt og vi får en rekke kort hvert år. For mange av dem er det ikke slik. Noen av dem har ikke kontakt med verken familie eller gamle venner, og har kanskje ikke mange de har god kontakt med innenfor murene. Da blir julen fort en ensom og trist tid.

Dette er en rimelig enkel ting å gjøre, men kan glede dem som får det enormt. Så tenker du på å begynne å skrive til noen, men vet ikke helt hva du skal skrive i det første brevet? Begynn med et kort da vel! Adventskort blir kanskje litt sent, men et julekort vil nok glede akkurat like mye.

Monika

Ord fra en tidligere fengselsbetjent

Jeg leste en artikkel her en dag, skrevet av en som har jobbet i fengsel, som jeg syntes var så godt skrevet at jeg tok vare på deler av innholdet. Har ikke linken til hele greia for hånden, men om noen føler for å være skikkelig nøye på det skal jeg alltids klare å trylle det frem. Ville bare dele noen setninger med dere:

”One of the great tragedies of the prison system is that so many young people only realize their talents after getting locked up. You take a bunch of guys with zero college or (legal) work experience, lock them in a big building, and suddenly they're master engineers. I found that if you give these guys a PlayStation controller, they'll quickly make you a quality electronic tattoo gun.”

“You've probably heard about prisoners being pretty good at turning stuff like spoons and pencils into deadly knives, but that stuff is easy work. A skilled prisoner can make a knife out of literally any solid substance you care to give him. We had one inmate spend days wetting sheet after sheet of newspaper and compressing them together under a small stack of books. Eventually, the paper dried into a rigid cardboard brick. The inmate sharpened this on the floor of his cell, and in about a month he had himself a fine little face-stabbing knife.”

“You probably assume that prison is ordered a little like Dante's hell and inmates wind up on different "levels" based on the severity of their crime. Nope! If you make it into a federal prison for a nonviolent drug charge, you might wind up cell mates with Johnny the Cop Stabber, who, despite his colorful nickname, is a serial rapist. (And the head of the Bible study group – he’s a complex man.)

As a private prison, we were only supposed to get inmates up to a "medium" level of severity. We had a points system, and once they got above a certain number, we had to send them to the state. My job for a while was to do that paperwork, and guess what: The state would fiddle with the numbers all the time in order to dump the inmates on us. I'd go into their records and add up their infractions and realize that these guys were much more dangerous than the state had said. Whenever we wound up with someone who was WAY too violent for our prison, the state would wait forever to take him back.

That means that prison, like America, is a great melting pot. But instead of being a place for people of all nations, faiths, and creeds to live together, it's a place where kids who made one dumb mistake hang out with career criminals. There's a reason our recidivism rate is so very high: Prison is crime college. I had a 19-year-old kid in there who went on a joyride in his grandma's car. She called the police, hoping they'd just put him in jail overnight to scare him. But the DA decided to make an example out of him and charged the kid with car theft. Now he's in prison, learning how to steal cars for real.”

at least the kid will stay in shape.

Inside a Texas Prison (dokumentar)

Jeg ser mye å dokumentarer fra fengsel, og tenkte å dele litt med dere nå og da - for dem som måtte være interessert. Det er virkelig spesielt å få litt innsyn i hva som kan foregå bak murene. Hvordan livet kan være der.

Men jeg vil at dem som måtte bli hårreisende skremt av enkelte man kan se på slike programmer husker på - det er sjeldent de mest ekstreme og "badass" som setter seg ned å søker brevvenner, altså. Men selvfølgelig - om man vil kan man nok finne noen av dem også. 

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

En vennetjeneste!

En av mine brevvenner - J - sendte med et brev fra en venn, og spurte veldig fint om jeg ikke kunne være så snill å prøve å finne noen som ville skrive til han. Sånt hender det at innsatte gjør, og det er jo forståelig - om man selv har gleden av å få brev fra noen, og ser venner slite med at deres navn aldri blir ropt opp i "mail call" vil man jo forsøke å hjelpe. Og det vil jeg også! Så la meg introdusere dere for "Bouncer", eller Robert som han egentlig heter - med en blanding av mine ord og hans egne. :)

Bouncer er 35 år og fra vestkysten av USA - California. Han er en tatovert "solid aryan man" med blå øyne. Han sitter inne med en livstidsdom uten mulighet for prøveløslatelse, og føler seg temmelig alene. Norge er ett land han er veldig fascinert av, og av hans mange tatoveringer er flere motiver som vikinger, runer osv. inspirert av vår kulturarv. Han sier han er "Odinist", mer kjent som "Åsatru" (om noen av dere så denne sesongen av "Alt for Norge" er det samme tro som Alf derfra praktiserer). Av musikk nevner han punk rock som en favorittsjanger, men liker mye forskjellig. Bouncer hadde satt utrolig stor pris på om en norsk Valkyrie (som han så fint sier) kunne funnet hjerterom til å skrive til ham, og dermed være ett lys i en ellers veldig tung og mørk tilværelse. :)

fnugg fra google.

Jeg kjenner ikke "Bouncer", men det at han er en venn av J får meg til å tro at han må være en relativt bra fyr - uansett. Det introduksjonsbrevet han skrev til meg var i alle fall utrolig ydmykt, fint og høflig. Og i følge J: "he might look like a tough guy, but he is really just a big teddy bear once you get to know him!" Så jeg sier til deg, du norske valkyrie frøken - gi Bouncer en sjanse! Kanskje finner du en like kul venn som det jeg har funnet i J - uansett vil du gjøre noe utrolig fint for noen. Karma poeng før jul! Hehe.

Bouncer nevnte hva han er dømt for i brevet, men jeg føler ikke helt for å skrive det her sånn uten videre. Er du interessert i å skrive til ham, men føler du vil vite dette på forhånd kan du bare sende meg en mail, en beskjed i kontaktskjemaet til høyre på siden eller sende meg en melding på facebook og spørre, så skal jeg fortelle det. Ellers vet jeg at han vil være veldig åpen om det om du spør han selv. Navnet hans er ekstremt vanlig, så google vil ikke gjøre deg noe klokere - just sayin.

Vær en juleengel - send ett brev eller kort til:

Robert Smith #19565398

82911 Beach Access Rd.

Umatilla, Oregon

                   97882

   USA

'Till pen meets paper
Julie Wilhelmine

The Truth

I forrige brevet mitt til L, spurte jeg ham om han hadde noen ord han ville jeg skulle poste på bloggen. Og det hadde han – er visst bare å forvente seg flere også – så jeg tenkte jeg kunne dele dem nå. Dette er virkelig et av de hyggeligste menneskene jeg har skrevet med. Så åpen, så ærlig… Jeg har egentlig ikke ord for alle tankene og følelsene jeg satt med da jeg leste meg gjennom de elleve sidene med tanker, meninger og forklaringer i går.

The Truth

I am writing this post at the request of my friend [Monika] who runs this blog. She felt that I might have some insight to offer that could inspire you to want to write to people like me. I don’t know about that; I just want to do things to make the world better. I believe that people like my friend can make things like this happen. A vision of something better and the will to take the first step is all it takes. She has this in spades. I feel privileged to be here at the beginning.

So you’re thinking of maybe writing to someone behind bars? I wanted to talk to you a little bit about what it entails to write someone who is locked up, tell you some about the joys and the pains, maybe give you some helpful advice. It’s the least I can do to repay the fact that I have found such a good friend myself here. Might take me a few posts though.

You should write to prisoners. The reason I say this is because I believe that each of you have something positive to offer these men and women behind bars. Your words of support and encouragement could be the ones that show them they do have worth. The fact is that most prisoners feel that you all in the free world couldn’t care less what happens to them. Knowing that maybe this is not totally true would be a balm over their own wounds. I know, difficult to believe that the people who do so much harm in our world could also have a wounded heart. It’s true though.

So what should you know before writing someone who is in prison? Good question! If you go to a web-site that has prisoner addresses, you will get a first impression of the person you will write. Most people write someone who is physically pleasing to them, however, if you look a little harder, you might find someone who can offer you more than you thought. You should not go in looking for something specific. Just look over all the pages and see what strikes you as the most interesting or intriguing. Most web-pages show that prisoners “are looking for love”. That is not bad in and of itself, you just need to know that. You can be selective, there are thousands of these pages on several different sites. If you want love, be sure you look close to your home; it’s easier that way. If you want friendship, be even pickier.

Always remember that the men and women you are writing are in prison for a reason. They did something that the law felt that they should be separated from society for. Be cognizant of that. My hope is that each of you who writes has a positive contact with an inmate. This bridge that is formed could be the catalyst to a new life for those behind the walls.

I will write again!

Ringing over dammen 0.2

Det er godt å kjenne hvordan man kan klare å overvinne nervøsitet og frykt.
Jeg har aldri vært noe flink til det. Ikke i det heletatt. Om noe har oversteget en viss terskel av redsel og noia, har jeg bare latt det være. Gjemt meg bort. Herregud, jeg var hu som alltid betalte folk for å handle ei sjokkomelk til meg, så jeg skulle slippe det redselsfulle oppdraget selv. Sier ikke mer.

Men jeg begynner nå å nærme meg ett punkt hvor jeg tror jeg er ganske så uovervinnelig. I gårkveld var det på’n igjen med å ringe over den store dammen. Telmate hadde endelig svart på mailhenvendelsen min, men ikke med annet enn ett nummer jeg skulle ringe for å få hjelp. Greit nok.

Igjen, telefonkø som virker å vare i det uendelige. Men det var for så vidt bare litt over 15 minutter. Likevel. Ei jente svarer- høres ikke ut som hun er noe eldre enn meg selv. Det er noe med det å vente så lenge i kø, lyttende til en automatisk robot bable om det samme om og om igjen, og så plutselig blir det brutt og ett levende menneske tar ordet. Man skvetter nesten der man sitter, og det er ikke bare-bare å komme på hvorfor det var man ringte.

Men joda, jeg fikk stokka frem ærende mitt. «Hi! This is Julie Schick from Norway calling. I’m having a lot of issues with having my phonenumber verified, and I was wondering if you would be able to help me with that?» Noe i den duren. Og joda, det skulle hun sjekke for meg. «What is the number you are calling from?» Uhm.. Litt tatt på senga der. Ser du ikke nummeret mitt? Må jeg lese det opp? Okei.. «Nine..» fikk jeg akkurat begynt med, før en automatisk beskjed overdøvet meg, sa noe om «distance» før samtalen ble brutt.

Der satt jeg som ett spørsmålstegn. Avstand? Er det for lang avstand herfra til USA..? Avstand skal da vel ikke ha noe å si, så lenge man har dekning? Hæ?

Jeg måtte psyke meg litt opp der, for nå ble det jo litt småflaut og vanskelig. Men jeg måtte jo bare forsøke igjen. 17 nye minutter i venting. Ei jente svarer – muligens den samme, jeg får det aldri med meg. Jeg får lest opp nummeret mitt, postnummeret mitt, fortalt hvor brevvennen min sitter inne, navnet hans.. Vel, hun får ikke gjort noe, men sier en ekspert skal komme om 30 minutter, og ber meg ringe tilbake da. Okei.

Det går vel kanskje en times tid før jeg ringer igjen. Snakker med ei jente. Blir satt over til en spesialist. Mer venting.. Men så må jeg si – han spesialisten var virkelig en hyggelig skrue. «Hi Julie! How are you?» Jeg ble litt paff, men fikk svart, og spurte tilbake. «I’m good, thank you for asking me too, Julie!» Haha. Det skal de ha i USA, de er utrolig høflige – i alle fall de jeg har snakket med så langt.

Han der snakka jeg ganske lenge med. Gikk gjennom masse informasjon, og ble igjen litt paff da jeg skulle stave navnet mitt. Ikke gjort det før, men joda – kom meg igjennom det også. Men han fant meg ikke i systemet. «Uhm.. I don’t know if it matters, but my full name is Julie Wilhelmine Larsen Schick – but please don’t make me spell that» – jeg fikk han i alle fall til å le. Han prøvde virkelig å hjelpe meg, men ba meg sende inn skjemaet på nytt, og denne gangen skrive 00147 før nummeret mitt. Ikke vet jeg hvordan det gir mening, siden 001 er landskoden for USA, men jeg gjorde som han sa.

Senere fikk jeg høre fra noen at koden ut fra USA er 011 så at det kanskje burde være 01147 og så nummeret mitt, så jeg sendte inn ett skjema med det i tillegg.

Ett av dem må ha fungert, for i løpet av natten fikk jeg mail fra Telmate hvor det sto:
«Hello Julie,
We were able to verify your identity with the information you sent. You should now be able to accept phone calls from the inmate without having to go through the verification process. If you have any questions, please feel free to give us a call back at 866-516-0115.

Thank You,
Telmate Verified»

Så det ser ut til at et eller annet har fungert, og jeg håper at om brevvennen min ringer igjen, vil jeg kunne svare med det samme. Det hadde vært stas! På online profilen min er det fortsatt galt nummer som står, og jeg får ikke verifisert det, så hva som er greia med det aner jeg ikke. Men så lenge telefonen fungerer på sin ende, og online profilen på sin er det vel greit. Krysser fingrene!

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine

Oppringt fra USA?!

Natt til torsdag 21. november ble virkelig noe helt for seg selv. Jeg har fått en vane med å legge meg temmelig tidlig i det siste, så rundt ti-tiden var jeg i seng på vei mot drømmeland. Cirka 23:30 ringer mobilen min, og i halvsøvne ser jeg bare fryktelig mange tall, før det går opp for meg at det står noe under: «Oregon». Plutselig kobler hjernen opp – jeg har jo brevvenner der!

Jeg nærmest falt ut av senga og løp ut på stua i sjokkvåken tilstand – litt som folk kanskje blir om det plutselig brenner i gardinene. Lyset ble slått på og så sto jeg der da, i kaninpysjen min med hender som skalv som aspeløv. Det var nesten så jeg ikke klarte å holde telefonen opp til øret da jeg svarte. Men, selvfølgelig var det ikke bare-bare å få snakka med brevvennen min i den andre enden..

En automatisk damestemme snakket – forklarte hvor oppringingen kom fra, at det var en gratissamtale og hvem som prøvde å nå meg. Jeg måtte bekrefte at jeg ville motta samtalen ved å trykke «1». Okei, greit. Men damestemmen fortsatte..

«We need to verify your identity.» Og det er jo forståelig nok, sant. Men igjen, automatisk greie. “The year you were born” – og jeg tasta inn. Null problem. «The month you were born» - igjen helt greit. Så begynte jeg å skjønne at dette kom til å bli vanskelig. «The last four digits of your social security number». Vel, det har jeg jo ikke. På det tidspunktet forsto jeg at denne automatiske tingen ikke kom til å finne meg i noe register.. «The five digits of your zip-code» - hallo du roboten, vi har bare fire her vi. Er i Norge sjønne’ru. Regner med brevvennen min nevnte at han skulle ringe dit, så det burde du vel visst? Neivel.

my charming self midt på natta..

Det hjalp lite at jeg helt fint klarte å taste «5» for «J» da de skulle ha forbokstaven i navnet mitt. «I’m sorry. We were unable to verify your identity. Try again?» Og joda, jeg prøvde igjen. Totalt ringte han vel 4-5 ganger, og jeg prøvde hele regla to ganger for hver oppringing. Kom selvfølgelig aldri igjennom. På dette tidspunktet var jeg nesten ikke nervøs lengre – bare veldig irritert. Hvordan skulle jeg få dette til å funke? Ville brevvennen min få beskjed om at jeg forsøkte å svare, men ikke fikk til – eller ville han bare tro at jeg ikke ønsket å ta telefonen? Dette spørsmålet ble min hovedmotivasjon.

Jeg ringte stakkars Monika, selv om klokka begynte å bikke midnatt. Hun er jo min «partner in crime» i dette her (tok du ‘an? Haha!), og ble heldigvis bare gira og ikke sur for mitt noe frekke tidspunkt å ringe på. I mens googlet jeg som en helt for å prøve å komme til bunns i dette her, og fikk bekrefta at vi internasjonale folk ikke kan bli verifisert gjennom den automatiske tingen. Takk du, det har jeg merka. Men at vi kunne gjøre det manuelt online på Telmate sine hjemmesider – de er dem som distribuerer disse telefonsamtalene i Oregon.

Så jeg klikka meg inn dit. Registreringen så ut til å gå greit – jeg skrev bare «0000» som Social Security number og slengte på en ekstra «0» på postkoden. De skulle ha bilde av identifikasjon og jeg ga dem ett bilde av passet mitt. Det må for pokker duge. Da jeg skulle taste inn telefonnummeret skrev jeg det slik (+47)******** - siden jeg bor i Norge, sant. Alt så greit ut, og jeg ble registrert. Så skal man trykke på en knapp for å få en sms – for å verifisere at man er eieren av nummeret. Da oppdaga jeg at folka hadde jo skrevet nr mitt som 47*-****-***. ….Det er jo ikke riktig? Og nei, jeg fikk ikke sms’en heller. Flott. Så forsøkte jeg å skrive inn mitt riktige nummer rett frem, men det ville de ikke godkjenne fordi det er bare 8 tall, og ikke 10 som de har i USA..

Okei, nå begynner jeg å bli skikkelig frustrert. Og hva gjør jeg – den dødssjenerte, nervøse lille jenta som sitter der i kaninpysj etter midnatt – hun som gruer seg så fryktelig til muntligprøven i Engelsk fordi hun nesten ikke tørr å snakke? Jeg ringer fengselet!

Jeg tror det nesten ikke selv, men pokker er det sant. En mann svarer, og i og med at jeg svært sjeldent trenger å forholde meg til noen som snakker Amerikansk som morsmål i en samtale, får jeg ikke med meg stort av det han sier, bortsett fra at han heter Rogers. «Hi, this is Julie Schick from Norway calling. I was just wondering if you would be able to tell me how to go about receiving phonecalls from inmates?» Virkelig, jeg fikk sagt det – og det hørtes riktig ut i mine ører. Så hører jeg Rogers fnise litt i andre enden før han spør «..from inmates?» Og jeg konfirmerer det.

Om han lo fordi det hørtes ut som jeg hette «Julie SHIT», at jeg ringte han for å spørre om det der eller om grunnen var en helt annen kommer jeg vel aldri til å få vite. Det endte i alle fall med at han ga meg nummeret til Telmate, siden de er ansvarlige for det der, og jeg tror aldri jeg har lagt på så raskt etter å ha sagt hadet før. Adrenalinet pumpet seriøst. Engelsk muntlig – bring it on!!

Men joda, det ble så jeg ringte Telmate også. Nå må dere huske at Oregon er ca. 6 timer etter oss, så klokka var ikke midnatt der altså. Jeg møtte den samme irriterende automatiske damestemmen som sa «Please hold – we’ll be with you shortly!» om lag ett hundretalls ganger, imellom at hun forklarte meg om masse forskjellige tjenester de tilbyr. Vel, hadde det bare fungert.. Etter 15 minutter ga jeg opp, siden jeg begynte å miste håpet om at noen som helst kom til å svare. Jeg har nå sendt dem en mail, og får jeg ikke svar på den snart ringer jeg igjen på mandag.

Dette gir jeg ikke opp nemlig – nå SKAL jeg få det til! Og jeg skal holde dere alle oppdatert på hvordan dette eventyret fortsetter. Stay tuned!

'Till pen meets paper

Julie Wilhelmine